Historien om de 20 årige heltene som stod for spionasjen mot et av verdens største slagskip ”Tirpitz” og slagskipet ”Scharnhorst” i Kåfjorden og Langfjorden i Alta, og som ikke fikk norsk anerkjennelse for sin dødsfarlige agentvirksomhet.
|
|
|
”Tirpitz” i Kåfjord i Alta
Innledning.
I samtaler forteller de gjenlevende deltakerne i
detaljer om den utrolige spionvirksomheten på tyske marineenheter i Alta, og
som i følge det britiske admiralitet forkortet krigen med mer enn et halvt år.
Forfatter
Astrup Nilssen, Sjøvegan.
De
som organiserte virksomheten
Torstein Pedersen Råby.
Han var født på Dverberg på Andøya var utdannet telegrafist.. Han hadde også befalsutdannelse fra 6. div skole, (fenrik). Han var først ansatt ved kringkastingen. i Vadsø. Senere ble han øverført til Oslo
Halvor Opgård
i juni 2000.
Han var med i Alta bataljons fremste linje under krigen ved Narvik 9. april – til 10. mai 1940.
Hele tiden måtte han bruke
den samme uniformen og undertøy uten rengjøring. All overnatning under felttoget
skjedde under åpen himmel uansett værforhold. Det ble ikke mye søvn i kulden.
Ofte var det kamper også om natten. De psykiske og fysiske forhold, var helt
umenneskelige. Halvor var snekker og altmuligmann, og senere
tilsatt i vegvesenet. Kalle ble gift med Halvors søster og han gled nesten
automatisk inn i agent miljøet. Han døde høsten (2001) i Alta.
Karl Rasmussen.
(Kalle) var f. 8. nov. 1916 i Narvik. Familien
flyttet til Vadsø i 1921 der Kalles far var lærer. Kalle hadde befalsutdannelse
fra 6. div. skole i Harstad. Han ble før krigen ansatt som kasserer i
vegvesenet i Vadsø. I 1942 ble han overflyttet til Alta vegkontor med jobb som
distriktskasserer. Han var gift med Sigrid Opgaard fra Alta. Han tok sitt eget
liv under forhørene i Tromsø i høsten 1944.
Nevnes må også
Kalles kone, Sigrid, som lurte Gestapo, bor nå (2004) i Sannes. Hun arbeidet
som sykepleier til pensjonistalderen.
Harry Pettersen
19. mai 2001.
Angrepet på og okkupasjonen av Norge var en av de største tabbene Hitler gjorde. Han mistet så stor del av sin flåte i angrepet, at den senere planlagte invasjon av England måtte oppgis. Dertil ble ca 400000 tyske soldater uvirksomme som okkupasjonstropper i Norge, og det fikk betydning for krigføringen på andre frontavsnitt. Nettsiden nevner også litt om senkingene av begge skipene.
I samtaler forteller de gjenlevende deltakerne i detaljer om den utrolige spionvirksomheten de drev, og som i følge det britiske admiralitet forkortet krigen med mer enn et halvt år.
E-postadr. astrup.nilssen@krigshistorie.com
Send gjerne en e mail om dine meninger eller hendelser som burde omtales på
nettsidene.
Innholdsfortegnelse. Du finner avsnittene
nedover siden.
|
|
|
Halvor Opgard forteller om kontakten med en tysk marinegast og skadene på ”Tirpitz”. |
Kilder
Halvor Opgaard, Alta
Harry Pettersen, Kåfjord
Sigrid Rasmussen, Sannes
Elly Kristoffersen, Mefjordvær
Alfred Henningsens bok "Partisan og politiker"..
Alf Reidar-Jacobsens bok ”Scharnhorst”.
Alta museum.
Årbok for Lenvik.
Adalbert Brünner: "Schlachtschiff TIRPITZ im Einsatz"
Angrepet på Sovjet.
Innledningen til Hitlers nederlag
startet 21. juni 1941, da den tyske krigsmaskin gikk til et særdeles
brutalt og voldsomt angrep mot Sovjetunionen, "Operasjon
Barbarrossa". Det var Hitlers plan å knuse sovjet-armeene før
vinteren satte inn, for deretter å vende seg motFrankrike og England. Slik gikk
det ikke.
Fjellgeneral Dietl hadde, av der Führer, fått oppdraget som øverstkommanderende for Nordområdene d.v.s. Finnmark og Nord - Finland. Områdene ble et meget viktig oppmarsjområde for angrepet mot trafikknutepunktet Murmansk og avskjæring av jernbanen mot sør for å hindre at alliert hjelp kom inn over Murmansk.
Ca 50 - 60000 mann av general Dietls Alpenjäger, sammen med gigantiske mengder utstyr av alle slag skulle overføres til angrepsposisjonen i Kirkenes. Hundrevis av biler og fly ble fraktet østover. Det ble satt i gang storarbeid på flyplassen på Høybuktmoen for å ta imot hundrevis av jagerfly og større flytransporter. Både lagring av materiellet og innkvartering av mannskap førte til store problemer, da alt skulle holdes skjult for russerne. For befolkningen og det sivile samfunn ble situasjonen nesten uholdbar. For å opprettholde beredskapen, måtte det foregå en kontinuerlig etterforsyning av materiell, drivstoff og ikke minst store mengder matvarer av alle slag for å erstatte tapene da kamphandlingene begynte. Den gjørmete gamle grusveien i Finnmark hadde ikke muligheter til å ta unna noe av transporten. All transport måtte gå den sårbare sjøveien om Nordkapp. Det hele kom noe uventet på de allierte, men de klarte å gjøre noen innhugg i de tyske konvoiene.
Etter at krigen mot Sovjet startet, sendte Sovjet agenter utstyrt med levnetsmidler og radiosendere fra Murmansk (nordmenn som tidligere var flyktet til Kola fra Varanger og russere) med ubåter til aktuelle steder på Finnmark-kysten hvor de rapporterte om de tyske konvoiene, som gikk østover. Tyskerne satte inn en nådeløs kamp mot de mange russiske og norske etterretningsagenter. Mot slutten av krigen klarte tyskerne å avdekke noen av agentene (partisanene), som ble satt under tortur og fikk dødsdommer. Forfatteren Hans Kristian Eriksen har skrevet flere bøker om agentvisksomheten i Finnmark.
General Dietl hadde sin
plan klar. Innen 3 uker skulle han være fremme i Murmansk. Da krigen
begynte, startet Dietl marsjen fra Kirkenes mot Murmansk, men han møtte en
overraskende stor motstand. Etter 3 uker var han ikke kommet lengre enn til
Litza elven, ca
Her ble tyskerne stoppet i
noen voldsomme slag med store tap på begge sider over et forholdsvis lite
område Her er det etter krigen reist et minnesmerke over de 60000 falne
russere og et tysk over de 12000 falne tyskere. En stor del av soldatene frøs i
hjel om vinteren. Tapslistene var nok noe høyere. Se foto lengre ned.
Temperaturen om vinteren
sank ned til 40 graders kulde, med følger, som Dietl ikke var forberedt
på. Etter 3 år var han ikke kommet lengre enn til Litza dalen, og han kom
heller ikke lengre på den ca
I de sentrale deler av Sovjet hadde tyskerne i løpet av noen måneder besatt og ødelagt store deler av landet, og nærmet seg Moskva i løpet av året 1941. Vinteren kom overraskende og satte en midlertidig stopper for den tyske fremrykningen. De tyske hæravdelinger var ikke rustet for vinterkrig. Et stort antall tanks og andre kjøretøy stod ubrukelig uten å få start i kulden. Dette utnyttet sovjethæren ved å angripe de tyske stillingene.
Tyskerne omringet St. Petersburg (Leningrad), uten at byen ble erobret. Den eneste åpne ferdselsåre for forsyninger til byen, var over Ladoga-sjøen. Det var denne åren som reddet byen.
Det tyske angrepet på
Sovjet, kom som en kjærkommen gave og en lettelse for de allierte over at
landkrigen kunne føres på sovjetrussisk jord.
Den militære opprustingen
i Sovjet var altfor for svak for å demme opp mot den tyske invasjonen, grunnet
Stalins "opprydding" av uønskede elementer innen offiserstaben, og
likvideringer og deporteringer til Sibir av mange titalls millioner mennesker,
som var tvilsomme innen Stalins diktatur. Stalin ba om hurtig våpenhjelp
fra de allierte. Han satte også frem krav om et angrep i vest. Selv om
forholdet mellom de allierte og det kommunistiske Sovjet var kjølig, så ble
Sovjet nå en samarbeidspartner, men ikke en juridisk alliert.
Den allierte reaksjonen kom fort. I løpet av høsten 1941 gikk den første konvoien med krigsmateriell fra Liverpool til Murmansk med fly og tanks. Det var krigsmateriell som England knapt kunne unnvære for sitt eget forsvar. Murmansk var eneste isfrie havn som kunne ta i mot større mengder gods sjøveien. På jernbanen og veiene ble krigsmateriellet kjørt frem til frontene. Det var enorme mengder materiell som kom frem, men tapene av skip og mannskap var en tid så alvorlig, at det var fare for at trafikken måtte innstilles.
Den årelange stillingskrigen hadde en deprimerende virkning på de tyske soldatene. Det ble en stor påkjenning for den sivile befolkningen i Kirkenes dit alle sårede soldater og permisjonssoldater kom. Kirkenes var i 3 år utsatt for nesten kontinuerlige russiske flyangrep. Det var den byen i Europa som hadde flest flyalarmer.
Det tyske
minnesmerke på Ishavsfronten.
Det ble meg fortalt ved et besøk i Litza at under
slagene hadde elven en rødlig farge av blod. Østerrikske veteraner
besøker nå årlig sitt minnesmerkene i Litzadalen og møter ofte russiske
veteraner ved merkene. Da jeg besøkte Litza, var det ankommet 2 busslaster med
østerrikske veteraner. Dette viser en enestående toleranse som vi nordmenn
mangler, eller vil general Dietls veteraner få lov til å reise
et minnesmerke over den tyske seier på Bjørnfjell?
Kampene på Nord-fronten
foregikk så langt nord at de er lite omtalt og kjent i krigshistorien.
Den allierte hjelpen til Sovjet over Murmansk
forandret krigssituasjonen drastisk for Sovjet. Den tyske fremgangen stoppet
opp. De tyske armeer var kommet så langt inn i Russland, at de kunne se
Moskva. Lengre kom de ikke, før de måtte begynne tilbaketrekningen. Tyskerne
var ikke utrustet for vinterkrig, da Hitler var overbevist om at Sovjet var
slått innen vinteren satte inn. Slik gikk det ikke. Snø og kulde
ble en god alliert for sovjetarmeen.
De allierte konvoiene med krigsmateriell (som er beskrevet på en annen plass)
førte til at sovjethæren kom på offensiven. Det ble begynnelsen til Tysklands
totale sammenbrudd. Hitlers overmot førte til hans nederlag, da han ga ordre om
ikke å trekke seg ut av Stalingrad. Resultatet var at hele den tyske Stalingrad-armeen
ble utslettet. Sovjethæren kjempet seg frem fra Stalingrad og andre
besatte områder frem til Berlin. Der møtte de allierte styrker som kom
vestfra.
Et av de viktigste målene for tyskerne var å få stoppet den allierte transporten (konvoifarten) til Murmansk. Tyske fly og ubåter hamret løs fra baser i Finnmark og Troms på de allierte konvoiene som gikk østover mellom Svalbard og Nordkapp. Angrepene førte til store tap for de allierte, men konvoiene fortsatte å gå.
Tyskerne innså at større enheter med overflateskip måtte til for å stoppe konvoiene.
Finnmark hadde en gunstig beliggenhet for angrep mot konvoiene. Allerede i 1940 begynte tyskerne å forberede en flåtebase i Altafjorden, som i løpet av krigsårene ble til Nord-Europas største. Ved årsskiftet 1940/41 kom de første tyske flåteenheter til Langfjorden og Kåfjord i Alta.
Store festningsverk ble bygd med frivillig norsk arbeidshjelp for å beskytte den tyske flåten inne i fjorden.
Våren 1943 kom et av et av verdens største og hurtigste slagskip ”Tirpitz” sammen med to lommesalgskip,. mange kryssere og destroyere inn Altafjorden.. Noe senere kom slagskipet ”Scharnhorst ”, som fikk anvist plass i Langfjorden, en sidefjord til Altafjorden. På det meste var ca 20 – 25 krigsskip samlet i området. Flåten utgjorde en konstant dødelig trussel for konvoifarten.
Britene måtte avse store flåtestyrker fra andre frontavsnitt, for å beskytte konvoiene. Likevel var skipstapene meget store. Konvoifarten, var den hardeste sjøfronten under hele krigen, med store tap av materiell og menneskeliv. Vinterstormene med overising av skipene og kulden, sammen med de tyske angrep, var motstanderne. Sjøfolkene som ble beordret til denne konvoifarten, regnet ikke med stor overlevelsesprosent. De sa selv at de hadde fått fribillett til døden. Den iskalde sjøen og stormene tok livet av nesten alle som måtte hoppe over bord når båtene gikk ned.
Den tyske flåten i nord hadde meget stor slagkraft, og britene hadde ikke fartøy som kunne ta opp kampen med de tyske kolossene. De var både større og raskere enn de britiske. Den tyske flåten var så ineffektiv at det ble ikke noen konfrontasjon bortsett fra torpederingen av "Scharnhorst". "Tirpitz" hadde ikke vært og kom heller ikke i kamp fra Kåfjord.
Grunnet den strekt økende tyske aktiviteten i nord spesielt i Alta i Finnmark, så britene v/ Secret Intelligence Service (SIS) det meget viktig å få opprettet en sterkest mulig og omfattende meldetjeneste om den tyske aktiviteten. Det var ingen enkel sak, med de store avstander, som SIS ikke kjente til, samt mangel på kommunikasjoner internt, å få sendt radioutstyr opp til de aktuelle områdene.
Agentvirksomheten i Troms og Vest-Finnmark begynte med det lille elektrofirma Polar Radioindustri i Tromsø. Bedriften bygde i 30 årene radiosendere for fiskeflåten. Under 60 dagers krigen i 1940 leverte bedriften radioutstyr til de norske styrker ved Narvikfronten.
Etter kapitulasjonen 10
juni 1940, ble alt tilgjengelig radiomateriell skjult for tyskerne ved å lagre
det i Nordlysobservatoriet i Tromsø. Dette var naturligvis kjent
for radiooperatørene, som hadde arbeid med saken . Vi treffer på navn som Egil
Lindberg, Alfred Nilsen og Kåre Maursund.
Det ble fart på sakene da
Einar Johansen (sønn til kraftverkbestyreren i Tromsø) kom med fiskebåten
”Kvalsund” fra Scapa Flow og inn til den nesten folkeløse Belvika på Kvaløa,
hvor han var godt kjent, med
Einar Johansen sendte melding til Scapa Flow med en liste over behovet for utstyr og sendere.
I november 1942 kom den
franske ubåten ”Junon” skjult av mørket, inn Mefjorden på yttersiden av Senja
med den første forsyningslasten til den norske etterretningstjenesten.
Ved en feiltakelse kom ubåten inn til Knutsvika, som var dårligere egnet for
landsetting enn Kvalsvika som planlagt. Kontaktpersoner på
land hadde tidligere fått underretning om ankomsten.. Feiltakelsen kunne
ha ført til en katastrofe. Den norske etterretningsoffiseren Hugo Munthe-Kaas
rodde i land sammen med 2 andre nordmenn og 2 franske gaster i en gummibåt, for
å kontakte befolkningen i Mefjord. Grunnet den feile landingsplassen, måtte de
5 gå en noe lenger strekning i dårlig terreng. Da de kom nesten frem på andre
siden, gikk de forbi ungdomshuset. Her oppdaget de tyskerne, som skulle rive
ungdomshuset. Det var nære på at de ble oppdaget.
Under meget dramatiske
værforhold ble utstyret tilslutt ført i land i Knutsvika. Værforholdene var så
grove at 4 av gastene ikke kom seg om bord i ubåten før denne måtte
dykke. Ubåten forlot Knutsvika og satte kurs for Capa Flow. Gastene måtte
bringes i sikkerhet. Lokalbefolkningen tok seg av saken, og gastene fikk opphold
på ei hytte inntil "Junon" kom tilbake den 14. mars. Kvinnene i
Mefjordvær sørget for at gastene på hytta fikk både mat og klær. Elly
Kristoffersen var en av de mest aktive i denne hjelpe. Gastene hadde levd så
godt at de hadde lagt betydelig på seg (som det heter) da de ble hentet av
ubåten.
Etter krigen har Mefjord hatt besøk av den samme ubåten.
Kontakten med England ble nå opprettet med sendere fra Tromsø (Egil Lindberg. med Upsilon) og Finnsnes (Einar Johansen med Venus), som begge samarbeidet og ga nyttige rapporter om tysk virksomhet og skipstrafikk. Einar Johansen reiste senere over til England for å orientere britene om senderne i Troms. Han kom senere tilbake.
Etter ordre fra Churchill hadde den tyske flåtebasen i Alta høyeste prioritet. Telegrafist Egil Lindberg ved Værvarslinga i Tromsø anmodet Einar Johansens yngre bror, Torbjørn Johansen (23 år), om å ta en tur til Alta for å hente inn opplysninger om flåtebasen.
Han reiste med lokalbåten
til Altaeidet. Bagasjen bestod av en dårlig damesykkel og noe fiskeutstyr, som
kamuflasje. Fra Altaeidet fikk han en spennende og meget strabasiøs sykkeltur
på en elendig og gjørmet veg, forbi alle tyske vaktposter, de tyske
flåtebasene med "Scharnhorst" i Langfjorden og "Tirpitz" i
Kåfjorden og frem til Alta, ca
Prøvene hadde han på en
liten beholder, skjult i hulrommet i bambusstangen. Hensikten med vannprøvene,
var britenes forespørsel om saltgehalten i sjøvannet på flåtebasen. Som
utdannet ingeniør kunne Torbjørn selv foreta analysen av sjøvannet.
Han skisserte også
torpedonettene rundt ”Tirpitz” en tegning, som bare han forstod. Etter ca
8 dager var oppdraget utført. Han reiste tilbake samme veg gjennom de samme
kontrollposterer og tok observasjoner av den tyske flåten og landfestninger. Rapportene
gikk fra senderen Upsilon videre til London. Skissene ble sendt med kurer over
Sverige.
Senderen LYRA kommer i drift i Porsa.
Skissene og rapportene,
som Einar Johansens bror, Torbjørn Johansen (23 år), hadde fra Alta om
flåtebasen, var meget nyttige for britene. De ønsket ytterligere opplysninger,
men avstaden fra Tromsø (Finnsnes) til Alta, ca
Våren 1943 sendte SIS (den britiske etterretningstjenesten), beskjed til
Upsilon om muligheten for å opprette en sendergruppe så nær Alta. som
mulig. Det var ikke så enkelt å finne noen som kunne bruke en
morsenøkkel. Etter store anstrengelser, fikk Upsilon kontakt med de ansatte på
kraftstasjonen i Porsa ytterst i Altafjorden. En av disse, Trygve Duklæt, kunne
litt morse fra sin sjøfartstid. Etter forhandlinger, ble de enige om å starte
senderen Lyra. Egil Lindberg sendte i juni samme år folk opp på en meget
farefull sjøreise, til Porsa med utstyret. De ga karene der en rask opplæring,
og en repitisjon av morseteknikken, samt tegninger og foto av de tyske
marinefartøyene, som befant seg i fjorden for å kunne identifisere disse.
De nyervervede agentene, maskinistene, Trygve Duklæt og Rolf Storvik, tok store sjanser siden de arbeidet i kraftstasjonen sammen med naziordføreren. Han var også tysk agent noe de to ikke kjente til.
Det største problemet var at senderen måtte monteres skjult under gulvet i boligen der også naziordføreren bodde.
Grunnet avstandene og manglende veiforbindelse, var det ingen enkel sak å få ferske informasjoner fra flåtebasene i Kåfjord og Langfjorden, med bare sjøforbindelse. Porsa var et isolert lite sted med noen få naboer og en kraftstasjon. Alle som reiste eller kom til stedet, ble et samtaleemne i all ensomheten.
Skipstrafikken inn
og ut Altafjorden kunne registreres fra Porsa og identifiseres når det var
dagslys, men det var det lite av om vinteren. Krigsskipene beveget seg helst i
mørke for å unngå observasjoner. Når dertil de to nye agentene grunnet svak
opplæring, ikke med sikkerhet kunne identifisere skipene, ble det lett
forvekslinger.
”Tirpitz” i Trondheimsfjorden.
Stikk i strid med fredstraktaten fra 1. Verdenskrig satte Tyskland i gang en gigantisk opprusting etter at Hitler kom til makten i 1933. Slagskipet "Scharnhorst" var ferdig tett før krigsutbruddet. Planlegningen og byggestart for et av verdens største slagskip ”Tirpitz” ble satt i verk i disse årene.
Skipet gikk av stabelen 1.
april 1939, og ble utrustet og klar for innsats den 25. februar 1941 og drev
først opplæring av sitt mannskap på 2340 menn. Etter noen mindre oppdrag i
Østersjøen, bestemte den tyske marineledelsen at slagskipet skulle
stasjoneres i Norge for å ta seg av konvoitrafikken i Nordishavet til Murmansk.
Skipet ankom den 16, januar 1942 til Åsenfjorden i Trondheimsfjorden. Det var
losen på en av hurtigrutene som hadde observert de tyske flåteenhetene, den 23.
januar 1942. Han ga melding om sine observasjoner. Britene kjente
ikke til hvor "Tirpitz" befant seg før meldingen om posisjonen i
Åsenfjorden kom fra en sender i Bergen.
Britene fikk organisert en agenttjeneste i området. Det ble den norske militærutdannete agenten, senere oberst Bjørn Rørholt, som overvåket aktiviteten rundt ”Tirpitz”, og sendte rapporter til England. På det grunnlag rettet britene flere flyangrep mot flåtebasen, uten at vesentlig skade ble utrettet.
Sommeren 1942 ble
"Tirpitz" sammen med flere overflateskip beordret nordover mot konvoi
PQ 12 syd for Jan Mayen på tur østover til Murmansk. Konvoien var kraftig
beskyttet. "Tirpitz" fikk ikke lokalisert PQ 12, og måtte returnere
med uforutrettet sak.
Katastrofen med konvoi PQ 17 i 1942.
Konvoien PQ 17 samlet seg på Island, før
den satte kursen østover 27. juni (juli(?)) 1942. Tyske fly observerte konvoien
ute i havet på et tidlig tidspunkt og sendte radiomelding til den tyske
sjøkrigsledelsen i Kiel. De nærmeste tyske flåteenheten lå i
Aasenfjorden.
Den norske spiontjenesten underrettet straks britene hva som var i ferd med å skje. Det britiske slagskipet ”King George”, som senket det tyske slagskipet ”Bismark”, gikk sammen med flere jagere ut for å møte den tyske flåten.
For tyskerne var PQ 17 et feit bytte. En stor tysk flåte med slagskipet ”Tirpitz”, 3 store kryssere (”Admiral Scheer”, ”Hipper”, og ”Lützow”), 10 jagere og 2 torpedobåter gikk ut for å ta konvoien.
Det ble en meget alvorlig
sak for britene dersom ”Tirpitz” med sine 8 stk
Admiral Pound sendte ut en marinemelding om et fiendtlig slagskip og to kryssere på tur nord. De britiske admiralene var så urolige og usikker på situasjonen at de tok ingen sjanser med en konvoi som hadde for svak eskorte. Admiral Pound hadde fått for seg at ”Tirpitz” var på veg ut. Han sendte derfor melding til konvoien: ”Løs opp konvoien og fortsett mot Murmansk”. Det ble gjort uten at de om bord skjønte hvorfor. Eskorten fikk ordre om å snu mot vest. Rapportene forteller at de tyske skipene ikke kom i kamp.
Konvoien går nå videre uten eskortebeskyttelse. Tyskerne hamret løs på skipene med fly og ubåter. Det ble den største katastrofe som hadde rammet noen konvoi. Av 36 skip, nådde bare en 13 frem til bestemmelsesstedet Arkhangelsk. 153 sjøfolk omkom i tragedien, og store mengder krigsmateriell gikk tapt, bl. annet over 200 bombefly, 3350 kjøretøy og over 100 tusen tonn med ammunisjon. Dette var en forferdelig tragedie , som holdt på å stoppe hele konvoifarten. "Tirpitz" fikk en seier mens skipet ikke var i kamp.
De som kom seg i livbåtene hadde små sjanser til å overleve. I en av livbåtene fra handelskipet ”Carlton” satt 15 mann, deriblant Charles Blackston. Under sitt etterkrigsbesøk på redningsstedet Tufjord i Finnmark, fortalte han at da de lå ensom på det åpne havet, dukket plutselig en tysk ubåt opp like ved livbåten. Tyskeren ropte over om det var noen sårede eller syke. Det var ikke plass i ubåten for andre. Av tyskerne fikk de overlevert kjeks, tepper, kart og kompass. Den uventede hjelpen gjorde det mulig å oppholde seg i livbåten i 20 dager. Da de endelig så land, trodde de var Sovjet. Livbåten ble observert av folk på land. Det kom en liten fiskebåt ut og slepte den til lands. De var da kommet inn til Tufjord i Finnmark.
”Tirpitz” fikk ordre om å sette kurs for Bogen i Ofoten. Den 23.10, 1942 gikk skipet tilbake til Trondheimsfjorden, for reparasjonsarbeid. Først i mars 1943 gikk "Tirpitz" igjen til Bogen ved Narvik.
Etter
overvintring i Bogen gikk ”Tirpitz” den 23. mars, sammen med
"Scharnhorst", "Lützow" og jagere til Kåfjord i Alta.
Altafjorden var da allerede med norsk arbeidshjelp, så godt beskyttet
med landbatterier at britene ikke våget seg inn for å ta knekken på erkefienden
og de 15 krigsskipene, som var en konstant trussel mot konvoiene. ”Tirpitz” lå
godt oppankret innerst i Kåfjorden beskyttet av 2 skuddsikre torpedonett.
"Skipet" var nå utenfor de britiske bombeflyenes rekkevidde, trodde
de. Formålet var å ligge klar for angrep på konvoifarten.
”Tirpitz” i Kåfjord.
Krigslykken begynte i 1943 å vende ryggen mot Tyskland. Russerne hadde fått så store forsyninger over Murmansk, at de tyske angrepene på Østfronten stoppet opp, og den tyske retretten vestover var et faktum. Parolen på stortingsbygningens forside om at "Deutschland siegt an allen Fronten" ble en ren parodi.
Den tyske propagandamaskin var også på defensiven. De hadde lite å melde om som kunne oppmuntre befolkningen i hjemlandet og soldatene ved frontene.
"Tirpitz" lå uvirksom, godt beskyttet for anker innerst i Kåfjorden. Kjempen hadde siden sjøsettingen i 1941, og inntil Svalbard-raidet ikke fyrt av et eneste skudd i kamp. I den lange liggetiden var stemningen blant gastene blitt meget deprimerende. Nyhetene om de tyske nederlag i øst forsterket tvilen om endelig tysk seier. Hvorfor ble ikke "Tirpitz" satt inn mot konvoifarten.? Om det var det uenighet mellom "der Führer" og marinekommandoen. Hitler tok ikke sjansen på å sende "Tirpitz" i kamp. Han var redd for at hans "stolthet" skulle gå tapt.
De norske spionene i Alta arbeide meget effektivt. Britene var godt orientert om hele den tyske flåten i området. Det kan du lese mer om senere.
Den lange uvirksomme liggetiden i Kåfjord, var en belastning for de ca 2000 gastene om bord. For å bøte på kjedsomheten, søkte noen av gastene kontakt med personer på land. At en av disse var en etterretningsagent for britene, kunne ikke tyskerne tenke seg.
Den tyske marineledelsen var klar over at flåten i Alta måtte i aktivitet for å friske opp propagandaen og motet. De tok ikke sjansen på kamp mot konvoiene med den sterke eskorten. Det minst farefulle målet var et tokt til Svalbard. Det ble iverksatt høsten 1943. Da ordren om å gå ut kom var begeistringen stor. Gastene viftet med luene, og ropte seiersrop.
Den 1. september 1943 lettet flåten anker. Denne gangen var det ingen kjedelig øvelse, som det hadde vært mange av tidligere. Arbeidslysten var på topp. ”Tirpitz”, ”Scharnhorst” og 10 jagere satte kurs ut Stjernsundet og videre mot Svalbard.
Vel fremme den 9. september ble de svære kanonene rettet mot anleggene på land, som ble forvandlet til rykende ruinhauger. Uten nevneverdig motstand fra den lille norske styrken gikk tyskerne i land og satte fyr på de husene, som ikke var knust av kanonilden.
Av den norske styrken på øya, ble noen få tatt til fange. Resten stakk til fjells. Mot en slik overmakt kunne nordmennene ikke gjøre vesentlig motstand. Etter den "heltemodige" tyske innsatsen gikk turen uforstyrret tilbake til Alta. Mannskapet fikk utmerkelser (jernkorset) for sin "heltemodige" innsats. Britene hadde ikke krigsskip i farvannene som kunne ta opp kampen.
Operasjonen på Svalbard hadde ingen betydning for krigens gang. Det var et rent propagandatokt lik det britiske Lofotraidet. Den tyske propaganda slo stort opp i media. Aksjonen ble en seier for propagandaen og motet opp den tyske befolkning.
Svalbard-toktet var den eneste operasjon "Tirpitz" deltok i under hele krigen. Det de fikk gjort var å blåse støv ut av kanonløpene. Men fortsatt var skipet ved sitt nærvær i Alta, en konstant trussel mot konvoiene. Britenes mål var å få gjort skipet ukampdyktig, og det lykkes med god hjelp av de norske spionasjeheltene.
|
|
|
Raaby Henningsen
Etter et besøk i Harstad høsten
1941, skulle Henningsen ta hurtigruta tilbake til Tromsø hvor han var student
ved lærerskolen. På kaia i Harstad traff han noen kjenninger som han slo av en
prat ned. En fremmed kar blandet seg inn i samtalen. De ble redd for at denne
personen kunne være en snoker, og ordnet samtalene deretter.
Om bord i hurtigruta traff Henningsen igjen den samme personen, som nå innledet en ny samtale.
Henningsen ble invitert til mannens lugar. Mannen overrasket Henningsen med sine kunnskaper om ham og hans mor, som hadde vært en av aktivistene i arbeiderbevegelsen på Kirkenes. Det var noe mystisk med denne mannens være. Først senere presenterte han seg som Simon Blix Berg.
Henningsen trodde ikke det
var hans virkelige navn. Berg fortalte selv om sin kommunistiske
bakgrunn. Han var med i Finlandskrigen. Hans oppdrag nå var å engasjere
en agent og telegrafist, som kunne rapportere til russerne om all tysk
skipstrafikk langs kysten av Nord-Norge. Som sambandsoffiser ble
Henningsen interessert i oppgaven. Avtale ble gjort, og Henningsen fikk en
koffert, som inneholdt en innbygget feltsender, et fotoapparat og 5000 kroner
for å dekke utgifter i forbindelse med virksomheten. Det var masse penger i den
tiden. De nødvendige instrukser ble også gitt.
Henningsen var ikke så rask
med telegrafnøkkelen, men han hadde en god venn, Torstein Raaby, som var
utdannet i faget, nå tilsatt ved kringkastingen i Oslo. Henningsen reiste en
tur til Oslo for å møte Raaby og forelegge ham saken. Raaby som var
befalsutdannet, var interessert i å komme aktivt med i motstandsbevegelsen. Nå
hadde han truffet rette mannen han kunne samarbeide med. Han reiste nesten
omgående til Tromsø. Som kamuflasje for oppholdet i Tromsø, hadde Henningsen en
avtale med rektorene på lærerskolen og gymnaset, at han og Raaby fikk studere
på henholdsvis ved lærerskolen og gymnaset.
Senderen, som var gjemt i
et rom på lærerskolen, var ofte i drift med viktige opplysninger til Murmansk.
De fikk aldri noen tilbakemeldinger om at sendingene var mottatt, før Simon
Berg Blix engang plutselig dukket opp med mer penger, og gode tilbakemeldinger.
Han ba om at sendingene måtte fortsette.
De hadde kontakt med
motstandskvinnen Hedda Wulf Ellingsen, som de hadde kjennskap til fra
tidligere virksomhet i Tromsø. Hennes mann var tannlege, og omkom under
bombinga av troppetransportskipet ”Dronning Maud” i Gratangen 1. mai 1940. Hos
Hedda fikk de betydelig hjelp også økonomisk.
De drev en vellykket
virksomhet frem til april 1943. Da måtte de på en dramatisk måte flykte til Sverige
gjennom Øverbygd. Den lange marsjen gjorde situasjonen for Raaby meget
vanskelig. Flere ganger overga han seg og holdt på å minste livet, som følge av
overanstrengelse og kulde. Henningsen hadde bedre kondisjon, men han fikk
problemer med å holde Raaby i aktivitet. De kom seg over grensen og fikk
kontakt med svenske myndigheter. Etter et lite opphold ble Råby beordret
til England med fly. Henningsen fikk flytransport noen uker senere. Etter
den tid, så ikke vennene hverandre mer.
Dagen etter flukten fra Tromsø, stormet Gestapo Henningsens hybel, så de var nære på å bli tatt, og dommen var gitt på forhånd.
Torstein Pedersen Raaby,
hadde eksamen fra fransk gymnas, og hadde også gått på skole
i Tyskland. Han snakket språkene flytende. Som befalsutdannet og en erfaren
agent, fikk han i oppdrag å reise til Lyon i Frankrike for å likvidere den
tyske barnemorderen Barby, som hadde drept mange jødiske barn for å
oppfylle nazismens løsning på jødeproblemet. Men før oppdraget var utført, ble
Raaby kalt tilbake til England. Nå skulle han ut på viktigere oppdrag.
Operasjon.
”Venus.” Fra England til Alta. Lander i Mefjorden.
Mefjorden er et isolert fiskevær på yttersida av Nord-Senja, uten vegforbindelse og omkranset av fjell på tre sider, den fjerde siden med åpning mot storhavet. Sjøveien var den eneste adkomsten. Det var grunnen til at stedet hadde lite besøk av okkupasjonsmakten. Når de kom, var det med marinefartøy. Leia inn til Mefjorden var ren, d.v.s. uten holmer og undervannsskjær. Dertil var det isolerte stedet Mefjordvær geografisk sentralt i forhold til Troms innland.
Disse momenter var grunnen til at den britiske
etterretningstjenesten (SIS) sammen med norske kjentfolk i England, fant
Mefjorden ypperlig egnet for landsetting av agenter og forsyninger til
etterretningstjenesten. Mefjorden ble det stedet i Norge, som hadde flest
allierte ubåtbesøk og hvor det ble landsatt størst mengder med over
Den 17. nov. 1942 kom den franske ubåten
"Junon" inn med
Det var tidligere kommet tyskere til Mefjordvær for å rive og ta med ungdomshuset. Tyskerne var ikke langt unna. For ubåten var det ingen annen råd enn å returnere til England. Fire gaster, 2 norske og 2 franske kom seg ikke om bord. Det ble det største problemet. Gastene ble transportert til en avsides liggende hytte hvor de ble innkvartert for vinteren. Bygdefolket i Mefjordvær sørget for mat og rene klær til gastene. Våren 1943 kom ubåten tilbake med mer utstyr. Gastene ble nå tatt med til England.
27. juli 1958 kom den samme ubåten til Mefjordvær for å takke befolkningen for redningen av de 4 gastene. Noen æresmedaljer ble også utdelt til de som hadde deltatt i redningen av gastene.
Alt utstyr og agentene for spionasjen mot
"Tirpitz" ble landsatt i Mefjorden. Den 5. september 1943 kom tre
mann, Torstein Råby, Einar Johansen og Per Ingebrigtsen til Kvalvika i
Mefjorden (den engelske versjonen sier 2 mann) med ubåten ”Ula” Etter 4 døgn
tok de land. Agentene hadde med ca
Ubåten ”Ula” som førte Torstein Råby til Senja.
Referert fra Elly Kristoffersens (Mefjordvær) skrifter, står det forkortet: ”Alt utstyr ble ført i land med gummibåter, og siden brakt i skjul på land. Dette var den hittil største vellykkede landingsoperasjon i Norge
Under innseilingen i Mefjorden, ble ubåten observert av noen fiskere, som regnet med at det var en tysk ubåt på øvelse. Sverre Brox, som på forhånd hadde mottatt (radio) melding om at en ubåt var på tur, skjønte sammenhengen. Neste dag dro han med sin motorbåt innover Mefjorden for å få kontakt. Einar Johansen om bord i ubåten fulgte med i kikkert, og han kjente igjen Brox..”
Dermed var kontakten etablert. Utstyret ble ført med ei fiskeskøyte til Tromsø Det ble lagret på Kvaløya. En del hermetisk mat måtte graves ned og gjemmes i ei myr på landingsstedet for senere avhenting. Råby og de og to andre (Torbjørn og Torstein) reiste til Tromsø med ei fiskeskøyte.
Underveis til Tromsø, ble skøyta observert av en tysk
vaktbåt. Den var på leting etter noen rømte russiske fanger. For sikkerhets
skyld, måtte mannskapet kaste over bord en del av utstyret de hadde på
dekk. Som kamuflasje la de seg til å fiske, og i tillegg begynte de å sette ut
garn. Vaktbåten viste ingen interesse og forlot stedet.
Resten av utstyret ble lagret på Kvaløya.
Torstein Råby tok inn hos Hedda Wulf Ellingsen,
som han kjente fra tidligere. Hans mål var Alta og ”Tirpiz”.
Torstein fikk tak i den russiske senderen som han
tidligere hadde brukt i Tromsø. Denne ville han prøve om kontakten med
England virket. Senderen støyet meget. Uheldigvis gikk det to tyske soldater
forbi rett utenfor vinduet til Torstein. De hørte mystiske lyder fra huset og
sendte rapport til Gestapo. Dagen etter, da Torstein var ute, kom Gestapo på
husundersøkelse hos Hedda. De begynte i 1. etg. Hedda fikk tak i Torstein
over telefon. Hun fortalte hva som var på gang.
Torstein dro straks hjem. Da han kom opp i 3. etg.,
ser han en tysker som står på en krakk for å nå opp på kvisten. Torstein sa han
kunne hjelpe til.
Han hentet kofferten med senderutstyr, fra et annet
rom ,som heldigvis ikke var funnet, og la kofferten på krakken. ”Nå kan
du bare gå opp.” Tyskeren nådde fint opp og undersøkte alt uten å finne
noe mistenkelig. Han gikk så forsiktig ned igjen. satte koffertene fint på
plass, takket for seg og gikk, men det var nære på at Torstein var blitt tatt.
Han ble meget skjelven etter denne episoden. Hybelen hans ble ikke undersøkt.
Torstein
reiste til Hammerfest med fiskebåten ”Skanfer”. Han hadde med 2 sendere. Derfra
dro han videre til en oppgitt kontakt i Hakkstaben. Kontaktpersonen var nervøs
og turte ikke samarbeide med Torstein. Turen gikk så tilbake til Tromsø med
ufortrettet sak. Underveis, ble det tysk kontroll om bord og Torstein måtte
kaste utstyret over bord. Kontrollørene fant ikke moe mistenkelig.
I Tromsø fikk Raaby nytt falskt pass, samt erstattet det han hadde tapt.
Turen til Alta med alt utstyret han hadde, var altfor risikabelt med rutegående skyss. Han hadde hørt om en båt som skulle til gå til Burfjord. med last for tyskerne. Her var sjansen. På en slik båt, var det neppe kontroll. Han fant båten og presenterte seg for tyskerne som Torstein Pettersen, rørlegger for et firma som arbeidet på tyske anlegg i Alta. Torstein hadde falskt bevis, på at han jobbet i nevnte firma. Han ba om å få bli med til Burfjord med ”verktøykassene” (senderutstyret). Det var i orden. Tyskerne hjalp ham om bord og senere på land med de to tunge kassene, da båten kom frem til Burfjord.
I Burfjord fikk Torstein kontakt med Johan Knutsen, en
lastebilsjåfør i vegvesenet. Han fikk Knudsen til å kjøre seg til
Langfjord. Herfra fortsatte han til Alta med drosjebil. Av sjåføren, som
tilfeldigvis viste seg å være fetter til Kalles kone, Sigrid, fikk han vite at
Kalle var flyttet til Alta.
Torstein Råby og
Karl Rasmussen kjente hverandre meget godt fra tiden i Finnmark. Krigen og nye
arbeidsplasser førte til at de hadde mistet kontakten, inntil de nå møttes.
Kontakt med Kalle (Karl Rasmussen).
Ved bløff og med falske
papirer kom drosjen gjennom alle tyske sperringer. Da de passerte
Kåfjord, fikk Torstein for første gang se den
Han kom heldigvis frem til Alta, uten problemer, og
kjørte rett hjem til Kalle og kona Sigrid, som bodde hos Sigrids
foreldre. Da de to møttes, sa Kalle: ”Hva i all verden, er du her”.
De knyttet til seg flere kontakter.
”Tirpiz” lå oppankret
innerst i Kåfjord, ca
Kalle, som var tilsatt i vegvesenet, var ukentlig med lønninger til vegvesenets folk ved de forskjellige anleggstasjoner.
På det elendige gjørmete vegnettet foretrakk Kalle å benytte en drosjebil fra Kåfjord, eier og sjåfør Harry Pettersen, Kåfjord. Turene for vegetaten kombinerte Kalle med å observere og innhente interessante informasjoner den tyske flåten. På turene ble Kalle godt kjent med Harry, og Kalle brukte sin militære psykologi til å finne ut hvilken kar Harry var.
Den intelligente Harry forsto snart at Kalle hadde andre mystiske oppdrag, men sa ingen ting. Dette merket Kalle seg og det resulterte i at Harry ble innlemmet som rapportør i IDA (dekknavn for senderen).
Kalle gjorde et godt varp
ved å knytte til seg den unge 22 årige bileieren.. Huset han bodde i, lå bare
noen hunder meter fra ”Tirpitz”. Han kunne faktisk sitte hjemme i stua og
over telefonen i kodespråk fortelle Kalle og Torstein om aktiviteten om
bord, eller han kjøre de
Kalle hadde knyttet til seg flere underagenter bl. annet kjøpmann Jens Digre på Storsandnes. Kjøpmannen hadde igjen kontakt med sine kunder som villig fortalte om tyskernes aktivitet. På denne måten ble det samlet inn omfattende informasjoner fra et stort område, uten at rapportørene kjente til hvor opplysningene tok veien.
”Scharnhorst” hadde vanligvis stasjon i Langfjorden. Her måtte Torstein finne en kontakt- person. Valget falt naturlig på Jonas Kummeneje, en tidligere politimann, som nå var ansatt i Vegvesenet. For å få opplysninger fra Porsanger, tok Kalle kontakt med sin kollega Erling Pleym, som arbeidet på vegkontoret. Kalle kjente Pleym fra før, som en solid og pålitelig mann.
I Hammerfest fikk Kalle kontakt med motstandsmann, Elias Østvik. Har var mye brukt som en reisende rapportør.
Vi må ikke glemme at
agentvirksomheten i Alta var et av Norges største og mest farefulle oppdrag.
Den ble utført av unge gutter i 20 årene. De gjorde en større innsats
enn de på det tidspunkt var klar over.
Torstein hadde planlagt å bo i ei hytte (event. bygge
ei) skjult i utkanten av Alta, og bruke senderen derfra, men det mente Kalle
var alt for farlig. Ved en rassia var en avsides hytte mer usatt enn en
skjult sender i et sentralt strøk. Koffertene med senderne ble
hentet fra oppbevaringen hos Halvor Opgaard og tatt ned til vegvesenets
kontorbrakke på Elvebakken, like ved flyplassen.
Kalles
kassererkontor var i samme brakka.. I en forlengelse av brakka bygde den
tyske arbeidsorganisasjonen Todt et tilbygg, der de etablerte sitt Tantstelle
(bensinlager). Kalle mente at denne brakke var foreløpig det rette stedet for
senderen.
En av Kalles medarbeidere var tilfeldigvis blitt
syk og Kalle ansatte Torstein som vikar (hjelpekasserer) i stillinga. Problemet
var å holde den sykemeldte ”syk” lenge nok. En fortrolig samtale med legen ordnet
saken.
Kalle og Torstein skreiv den pålagte ansettelsesmeldinga til arbeidsformidlinga. Originalen ble brent. Den ble altså ikke sendt, men gjenparten gikk til overingeniøren i vegvesenet.
Å få å rasjoneringskort for matvarer på ordinær måte, var ikke mulig. Torstein kunne ikke legitimere seg. Han stod ikke i folkeregistret (Han ”var” egentlig i England). Gjennom illegale kanaler, fikk Raaby god hjelp til å få rasjoneringskort.
I startfasen overnattet Torstein i kontorbrakka,
som stod helt ved flyplassen, En tysker for Tankstelle hadde nattkvarter
i samme brakka. Noe senere fikk Torstein husvære hos Enfrid Halvorsen på
Kronstad, lengre opp i dalen.
Fikk ikke kontakt. Kalle henter utstyr i
Tromsø.
Da de startet sendingene, fikk Torstein ikke kontakt med England. De ble enige om at Kalle måtte ta den farlige turen med båt til Tromsø (Kvaløya), for å få tak i ny sender, og reservesender. Flåtebasen i Alta var under meget sterk overvåking mot britiske agenter og eventuell sabotasje. Den tyske etterretningstjenesten var klar over at britene hadde agenter i området, men hvor var de? De hadde en så omfattende kontroll, at en tur utenom eget distrikt, måtte begrunnes. Den beste legitimasjon var en legehenvisning, og det fikk Kalle for ”dårlig hørsel". Ved bløff gikk turen til Tromsø greit.
I Tromsø tok han kontakt med de rette personene og fikk det utstyret de hadde behov for.
Problemet var å få det til Alta uten å bli tatt.
Kalle kom hjem tomhendt. Det ble storkontroll på rutebåten, og alt Kalle hadde
med, måtte dumpes i sjøen. Men i mellomtiden hadde Torstein fått
forbindelsen med England i orden.
Han som mottok meldingene i England.
Mottakssentralen i London, hadde egne
avdelinger for mottak av radiomeldinger om den tyske virksomheten i de
okkuperte områdene. Sjefen for avdelingen som hadde ansvaret for
meldingene fra i Alta, Finnsnes og Tromsø (operasjon "Tirpitz") var
den senere oberst Walter Spain. Ved en ren tilfeldighet fikk jeg kontakt med
Spain (80) under mitt opphold i Detroit i 1988. Han fortalte om de
viktige meldingene de mottok om ”Tirpitz” fra sendere i ”fjellene”, som han
sa.. Etter at ”Tirpitz” var uskadeliggjort, ble Spain overflyttet til
etterretningstjenesten Stillehavet.
Min kontakt med Spain kom via hans kone som var av norsk ætt. Hennes far var fra nedre Målselv. Spains motto var: ”Married with a norwichen gives inspiration” = "gift med en norsk gir inspirasjon." Jeg hadde lange samtaler med Spain. Det var da jeg fikk interessen for ”Tirpitz”.
Etter krigen var Spain
en tur i Nord-Norge og reiste med hurtigruten til Tromsø for å se hvor
"Tirpitz" lå.
Fotavtrykk.
På tur til sin
farsgård der Karl Rasmussen bodde, fikk Halvor Oppgård se fotavtrykk i
snøen etter støvler med britisk tekst. Han gikk inn, og sa til Kalle
hva han hadde sett. ”Hva i helvete” , sier Torstein Råby, som var på besøk der.
Tyskerne kan nå rekke sporene mine hit opp. Han hadde engelske støvler på seg.
Støvlene måtte han få bort straks. Fotavtrykkene ble selvsagt fjernet.
Tyskerne peiler sin egen sender. Flere sendere i
drift.
Den største senderen var montert under gulvet på kassererkontoret like
ved flyplassen. Derfra var det meget gode sendeforhold.
Kontorbrakka hadde også det tyske senderutstyret for flyaktiviteten. De tyske
senderne, var i drift hele døgnet.
Når tyskerne peilet inn Raabys sendinger. så kom de inn på sin egen stasjon. De hadde sterk mistanke om at det måtte være en spionsender i nærheten som hadde kontakt med England. For det var bemerkelsesverdig hvor godt britene var orientert om ”Tirpitz”, og de tyske skipsbevegelser i området.
En kveld etter sending, kom en tysk bil og stoppet ved kontorbrakka, og soldater kom ut. Kalle gjemte i full fart alt senderutstyret og børstet bort sagflisa. De dro frem brennevinsflasker, som de satte på bordet, og gjorde alt klart til en durabelig fest, for å narre tyskerne, dersom de kom inn. I tillegg hadde de pistolene klar for å skyte seg ut. Men bilen stod ikke lenge før den kjørte videre. Dagen etter var det en tysk soldat som krøp rundt brakka og lette i bakken uten å finne noe. Kalle var klar over mistanken tyskerne rettet mot kontorbrakka. Peilingene ble etter hvert mer følsomme
Kalle på ny tur til Tromsø.
For å villede de tyske peilerne,
ambulerte de med en sender til forskjellige plasser utenom Alta, men det var en
altfor stor risiko i tilfelle kontroll, med en radiosender og batteri i
vegvesnets biler. De planla derfor å sette opp en ny sender på en annen
skjult plass. Det vil si at Kalle måtte ta en ny Tromsøtur.
Han måtte gjennom den samme prosedyren med henvisning til lege. I Tromsø fikk Kalle tak i sendere. Med radiosendere i kofferten, reiste han retur med ruteerstatninga ”Skanfer” til Hammerfest. Derfra til Alta med en annen rutebåt, "Brynilden" Skipperen om bord var trygg og godt kjent med Kalle. Han ble orientert om forholdet.
Den umerkede kassen med senderne stod på dekket. Kassen kunne ikke tilknyttes noen bestemt person. Da kontrollen kom, måtte styrmannen redegjøre for alt reisegods. På spørsmål fra tyskerne om den umerkede kassen, svarte skipperen, at han hadde fått oppgitt, at eiendelene hadde tilhørt en samekvinne som var død av tuberkulose. Nå skulle eiendelene hennes sendes tilbake til Alta. Da tyskerne hørte om tuberkulose var de snar til å fjerne seg fra kassene.
Montering av sender på hovedkontoret
Vegvesenets hovedkontoret lå ca
Angrep med miniubåter – X-båter.
Halvor Opgaard og Harry Pettersen med modell av en miniubåt.
Nærværet av
"Tirpitx" i Kåfjord var en trussel mot konvoifarten. Churchill sa: ”Å
få dette skipet senket, er vår største oppgave". Siden 1941 hadde britene
forberedt en plan om å angripe ”Tirpitz” med miniubåter (x-båter). Til formålet
ble det bygd 6 båter, x5, x6, x7, x8, x9 og x10. Hver båt var
Planen var at x-5, x-6 og x-7 skulle sprenge "Tirpitz", x-9 og x-10 skulle ta "Scharnhorst, og x-8 var avsatt for krysseren "Lützow". Grunnet vanskeligheter, gikk det ikke som planlagt.
Miniubåtene ( midget
X-båter) ble slept over havet til Sørøya i Finnmark med seks større
ubåter, i overflatestilling. Det høres usannsynlig ut, men av den
engelske teksten fremgår det at besetningene var ombord i miniubåtene under
overfarten (The operational crew were onbord the towing submarines). X båtene
ble slept neddykket. Det står videre i rapporten, at under slepingen
måtte x-båtene opp hver 6. time for lufting. Sleperne til x-8 og x-9 slet seg i
dårlig vær med høy sjøgang. x-9 med mannskap gikk tapt. Moderubåten fikk
igjen kontak med x-8 men de var uheldig Det ble oppdaget en hornmine i
sjøen. Fortøyningen til denne viklet seg om slepewiren og minen fòr mot baugen på
x-8. Skipssjefen på x-8 klaret merkverdig nok å komme seg ut av ubåten i
overflatestilling, og med foten støtte han mot minen og fikk denne
løs.
Men x-8 fikk vanskeligheter med den ene sprengladning som var festet til
båtsiden. Ladningen eksploderte med slik kraft at x
båten måtte senkes. De 4 besetningsmedlemmene ble tatt om bord i
slepeubåten "Seanymph" Det ble også trøbbel med x-7, men de klarte å
få denne på rett kjøl.
20. september var de
fremme på yttersida av Sørøya. De utvendige sprengladningene hver på
X-10 var uheldig og fikk
en grunnstøting som gjorde så stor skade på båten at den ikke kunne fortsette
videre, men måtte oppgi angrepet. Etter noen dagers midlertidig reparasjon,
returnerte X-10 til moderfartøyets avtalte posisjon. Etter en tid fikk de
kontakt. X-10 var så skadet at den måtte oppgis og senkes. Besetningen ble tatt
opp av moderfartøyet.
Nå var det 3 ubåter igjen
til oppgaven, og de hadde bare 2 dager disponibel for å utføre jobben.
Natten til 22. september på tur inn Altafjorden
neddykket, observerte de ”Scharnhorst”, som drev øvelse ute i fjorden . Det var
et fristende mål, men ”Tirpitz” var ordren. I mørket gikk x- båtene bak noen
øyer,
Kl 4 om morgenen gikk x-7 gjennom åpningen i bunnforsvaret i innløpet til Kåfjord. Den måtte dykke for å unngå en motorbåt og gikk fast i restene av torpedonettet etter krysseren "Lützow", men kom seg løs etter en times tid.
Den første store hindringen
var det ytterste torpedonettet
De fikk øye på ”Tirpitz”,
men det var en hindring igjen. Det innerste nettet. Før de nådde nettet,
gikk x-7 ned til
Hittil hadde ingen på "Tirpitz" fått mistanke om at et angrep var forestående.
X-7 steg til periskophøyde
for å orientere seg. Som et mirakel var de plutselig kommet innenfor nettet.
Det viste seg at fra overflaten og ned til nettet, var det nok dybde for
at båtene kunne flyte over.
Den andre ubåten x-6 var også kommet gjennom, men periskopet var skadet og
kompasset var ute av funksjon, så de gikk nærmest i blinde. Etter at de
ufrivillig hadde berørt bunnen gikk x-6 frem dit de trodde ”Tirpitz” lå. X-6
måtte flere ganger opp til overflaten, for å orientere seg. Hver gang ble de
observert fra "Tirpitz" og tatt under ild med lette våpent.
Om bord i ”Tirpitz” hadde de oppdaget noe mystisk som kom mot skipet uten å ane hva det var. Det gikk full alarm. Alle vanntette skott og dører ble stengt. Det de så i sjøen, ble angrepet med håndvåpen og håndgranater uten virkning.
X-6 kom seg frem neddykket under "Tirpitz". De fikk lagt sprengladningen på bunnen forut. Grunnet egne skader, måtte de opp til overflaten. Mannskapet senket x-6, og de 4 om bord ble tatt tilfange, og ført ombord i "Tirpitz".
X-7 kjørte nå for full maskin i 60 fots dybde rett mot ”Tirpitz” med et smell. De fikk festet sprengladningene under akterskipet. Da oppgaven var fullført måtte X-7 opp til overflaten. De hadde ikke noe valg. X-7 kom i så store vanskeligheter at to av besetningen omkom og to ble tatt tilfange av en tysk hurtiggående motorbåt. Tyskerne hevet senere ubåten og slepte den i land. Det er opplyst at 18 briter omkom i operasjon "Source". Bare 6 overlevde. Fangene ble overlevert til de tyske myndigheter og sendt til Tyskland. De overlevde fangenskapet, og ble etter hjemkomsten dekorert for sin eventyrlige innsats.
Tyskerne gjorde forsøk på å flytte ”Tirpitz” før detonasjonen for å komme klar sprengladningene, men det lykkes dårlig. Ladningene hadde en times utløsertid. Da timen var gått, kom de voldsomme detonasjonene, som ristet hele det store skipet så kraftig at var tilløp til panikk, samtidig som belysningen om bord forsvant. Øyenvitne på land (far til Harry Pettersen) forteller at slagskipet ble løftet seg opp av vannet så han kunne nesten se kjølen. Skadene var enorme.
Den 3. ubåten x-5 hadde gått seg fast i der indre ubåtnettet. Den videre skjebne til ubåten, er noe usikker. Det er flere sprikende versjoner om x-5. De tidligere IDA agenten, som jeg fikk opplysninger av, fortalte at x-5 båten ble ristet løs fra nettet, og skulle returnere til moderfartøyet som lå ved Sørøya, men i det forferdelige uværet med snø og 0 sikt, sank ubåten og alle fire om bord gikk tapt. Det er også en beretning som forteller at x-5 ble skutt i senk av ild fra "Tirpitz". Det er vel det mest sannsynlige.
Alta dykkerklubb har på sin nettside opplyst at de sannsynligvis har funnet x-5 på bunnen i Kåfjord.
Tilbake til Kåfjord.
Altaposten skriver: 19 åringen Robert Aitken var mannskap på x-7, en av de to x-båtene som angrep "Tirpitz". Lørdag 13. sept. 2003 var han tilbake i Kåfjord. --It is a mixture of feelings, sa han da han entret båten til Bjarne Kvernmo og ble ført ut til det stedet der han ble tatt til fange. Han sier at det vi gjorde var så dumdristig og farlig at selv ikke tyskerne trodde at noen kunne finne på noe slikt. Det var bare flaks, som reddet oss. Den tøffe nå 80 åringen husker godt det som skjedde 22. sept. 1943.
Da vi skulle stikke av, ble vi hengende fast. Vi kom oss løs da bombene gikk av, men ubåten ble ødelagt. Vi gikk til over flaten og kapteinen hoppet ut mens han veivet med en kvit genser. Sjøvannet strømmet inn og ubåten sank rett til bunns. Vi var heldig og ble reddet av tyskerne.
Tyske kilder om x-båtangrepet forteller.
Nesten daglig måtte sperrenettene åpnes for å slippe gjennom båter. Den 22.09.43, kl 0700 gikk full alarm om bord. Vi ble overrasket med en fullstendig ny angrepsmåte. Små ubåter ble satt inn mot oss. Med mot og utholdenhet og en god del flaks, lykkes det for ubåtene å trenge innom det innerste sperrenettet.
Kl 0700 brøt en båt
overflaten, men vi forstod ikke hva slags objekt dette var. Tingen forsvant,
men dukket opp senere og ble da gjenkjent som en liten ubåt. Ubåten var så nær
skipssiden at våpeninnsats med tyngre våpen var umulig. Det ble forsøkt med
handgranater og gevær, men det hjalp ikke. Vi hadde en liten båt på
vannet og prøvde med denne å slepe ubåten mot land. Den var nå forlatt av
besetningen. Sleperen måtte kuttes grunnet strømforholdene.
En annen ubåt X-7 lykkes i
å komme innom det innerste nettet, og rakk før ubåten ble senket, å legge ut
begge sprengladningene under "Tirpitz".
Vi prøvde med ankrene og
maskinen å flytte ”Tirpitz” bort fra ladningene, men det lykkes ikke.
Fangene vi hadde tatt stod på dekket. De sa ikke et eneste ord, men så stadig
på klokkene. Klokken 0800 sprang ladningene og utrettet voldsomme skader på
skipet. Så voldsomme at noen av mannskapet på dekk ble såret, noen fikk
benbrudd.
Vi hevet den sunkne, X-7,
og satte denne på land. Viktige papirer, som ble funnet om bord, ble
sendt med fly til Berlin. De to døde ble tatt ut og gravlagt i Alta.
For oss var dette en
overraskende katastrofe. Resultatet var at ”Tirpitz” ble kampudyktig i over 6
måneder.
Til sammen kom ca 1000 spesialister med
verkstedbåt fra Tyskland De jobbet på skift hele døgnet til midten
av mars 1944. Da mente de ”Tirpitz” igjen var stridsdyktig. I slutten av
mars gikk de en prøvetur. Da viste det seg at vitale maskindeler hadde fått så
stor skade under eksplosjonen, at skipet ikke kunne oppnå stor nok fart for
krigsinnsats (i følge Halvor Opgård).
Under ubåtangrepet, var
Harry i Lakselv, men hans far var på jobb på Kobberanlegget. Derfra kunne han
se "Tirpitz" og så hva som skjedde. Det så ut som om eksplosjonen
hevet skipet opp for deretter å synke sakte ned. Han ble klar over at skipet
var angrepet og betydelig skadet. Baugen lå nå lavere i sjøen enn før angrepet.
Det tydet på at det var trengt vann inn i forskipet. .
Harry ergret seg over ikke
å ha vært tilstede under angrepet. Han hadde jo gitt rapporter både om
ubåtnettene og terrenget i Kåfjorden, uten å kjenne britenes mål. Da han kom
hjem, bestemte han seg for å komme seg om bord for å se på skadene. Med
vilje ”glemte” han oppholdstillatelsen (passet for området) hjemme. Han gikk
innafor det avsperrede, forbudte område uten pass, og ble selvsagt straks
tatt i forvaring, og sendt om bord på ”Tirpitz” til forhør.
I sin kontakt med
tyskerne, utnyttet Harry sin humoristiske sans. En del tyskere kjente ham
igjen, da han kom om bord. Noen kjenninger vinket til ham. Det ble
et kort forhør, men de skulle bare ha visst ----.
”Tirpitz” ble liggende lenge i Kåfjord.
Grunnet den lange
liggetiden i Kåfjord tilsatte tyskerne noen kvinner fra stedet som hjelp i
byssa. Dette utnyttet agentene. De daglige gjøremål om bord var i god tid
kunngjort på oppslagtavler. Kvinnene som bodde på land, ble anmodet om å merke
seg hva som stod på disse tavlene. Det kunne gi nyttige opplysninger, men
varsomheten for ikke å bli røpet, hadde første prioritet.
Den viktigste meldingen fra IDA.
”Scharnhorst” senkes.
Under Murmanskfarten og sjøkrigen i Barentshavet ble det senket 104
allierte handelsskip, 20 allierte krigsskip, 31 tyske ubåter, 2 tyske
jagerskip, 2 tyske eskortefartøyer og krysseren ”Scharnhorst”
Scharnhorst
Dette er ikke noen utførlig beskrivelse om senkingen av "Scharnhorst". Denne forkortede versjonen er tatt med for å vise resultatet av den agentvirksomheten de unge agentene drev. For de som har interesse i en detaljert beskrivelse, anbefaler jeg Alf R. Jacobsens bok: "Scharnhorst".
Britene hadde mange planer om hvordan de skulle uskadeliggjøre flåten i Alta. Norske frivillige tyskarbeidere (som ikke fikk straff for sin bistand til fienden) hadde vært med å bygge opp så store festningsanlegg (landbatterier) at et direkte angrep på basen ble ansett som for risikabelt. Restene av festningsanleggene ligger der fortsatt .
Det var stor uenighet innen den tyske krigsledelsen om å sette inn overflatefartøy mot konvoiene. Hitler hadde mistet troen på slagskipene, men admiral Raeder forsikret "Der Führer" "guten Erfolg" (godt resultat) dersom slagskipene kom i aksjon, men det ble bare med løfte. Resultatet var heller magert og enda verre.
"Scharnhorst" var operativ i januar 1939. Allerede i de første krigsårene senket skipet følgende britiske krigsskip: Hangarskipet ”Glorious”, en hjelpekrysser og to destroyere som var på tur fra Norge etter det britiske nederlaget ved Narvik i 1940.
Senere under krigen senket ”Scharnhorst” mer enn 20
handelsskip. Skipet hadde hittil berget seg unna alle farlige situasjoner. Det opererte
ute i Atlanterhavet uten at britene klarte å finne det.
"Scharnhorst” gjorde en fart på 33 knop. Skipet var forsynt med så
mange vanntette skott, at tyskerne mente at skipet ikke kunne synke.
"Scharnhorst” ble av tyskerne ansett som et lykkeskip.
Den britiske admiral Sir Bruce Fraser hadde klekket ut
en plan for å narre den tyske flåten ut i åpen sjø, for så å gå til angrep med
overlegne britiske styrker. De skulle bruke konvoiene som lokkemat. Det var
kjent for tyskerne at en konvoi, JW 55A, om høsten 1943 var kommet frem til
Murmansk uten tap. Fraser regnet med at neste konvoi ville bli angrepet med
overflateskip.
En ny alliert kon