Kommentarer til innholdet rettes til adr: astrup.nilssen@krigshistorie.com
Lofotraidet.
Lofoten hadde ikke veiforbindelse med fastlandet. Det innbyrdes vegnettet var nokså begrenset. Det var sjøen og båten som var bindeleddet også med fastlands-Norge. Øygruppa var av den grunn lite berørt av krigshandlingene i april, mai og juni, med unntak av at britene under sjøslagene ved Narvik i 1940 nyttet den smale Skjelfjorden i Øst-Lofoten som reparasjonsbase for Marinen. Fjorden lå slik til at den var lettere å forsvare både fra sjøen og luften.
De mange skadede britiske marinefartøyene ble ved hjelp av de stedlige små skipsverkstedene, gjort i så sjødyktige stand at de kunne returnere til England. Sårede og lemlestede briter ble sendt til Gravdal sykehus for behandling. Britene som var skepsis i starfasen over den norske kompetansen på sykehuset, ble meget imponert over den faglige hjelpen de fikk, og likeså til den faglige ekspertisen.
Tyske fly observerte hva som forgikk i Skjelfjorden, og det fikk sine følger. Det var fylkesmann Ivar Skjaanes, ordføreren og rådmannen i Trondheim som sørget for at tyskerne fikk den hjelp de trengte av ca 2000 norske (jeg gjentar norske) anleggarbeidere til å sette flyplassen på Værnes i slik stand at de tyske bombeflyene kunne fly opp til Narvik-fronten og Skjelfjorden til for å bombe, drepe og lemleste allierte og nordmenn, mens krigen pågikk. Flyplassarbeiderne også var med og lastet opp flyene med den dødbringende last.
Det engelske angrep mot Lofoten den 4. mars 1941, det 2. Lofotraidet i jula 1941, og senkingen av hurtigruteskipet "Mira", ble den første av de 10 hurtigruteskipene som ble senket uten forvarsel. "Mira" ble starten på den engelske krigen mot den sivile kystbefolkning og den sivile kystfarten. Samme året kom angrepene på ruteskipet "Barøy", og hurtigruteskipet "Richard With". Bare på "Barøy" og "Richard With" omkom tilsammen 174 mennesker. Angrepene mot kysten og den sivile skipstrafikken varte ut året 1944. Den britiske krigen mot den sivile kystfarten førte til at 633 fullstendig uskyldige , barn, kvinner og menn ble drept på den verste måte som tenkes kan, og som endret krigen i Norge til det verre.
Det er endog i dag vanskelig å forstå at det var britene som skulle være våre allierte, senket hurtigrute- og ruteskip , som utelukkende tjente den sivile befolknings behov. Dertil ble flere sivile godsbåter senket, som vanlig også disse uten forhåndsvarsel, eller forsøk på berge folk. Tvert i mot, det forekom at angriperne (nordmenn) fyrte av automatskudd mot folk i sjøen og drepte flere, som kjempet mot døden.. Det er handlinger som er bortforklart med åpenbare usannheter, som myndighetene har dysset ned i stedet for å kreve en forklaring og unnskyldning av britene. Våre myndigheter er ikke villig til å korrigere usannhetene, muligens for å skjule den ubehagelige virkeligheten for våre etterkommere. Angrepene hadde ingen betydning for krigens gang.
Det kom enda et britisk landgangsraid mot Øksfjord i Finnmark hvor betydelige norske verdier ble ødelagt. Denne gang med en nylig overtatt norsk innkjøpt destroyer. Også dette toktet var planlagt uten den norske regjerings vitende, eller råd. Trygve Lie skriver, at vi var rystet over at ikke engang forsvarsminister Birger Ljungberg hadde kjennskap til raidene.
Det bekrefter det som tidligere er hevdet, at
den norske eksilregjering ikke hadde kommando over noe som helst. Det eksisterte
ikke noen norske styrker på britisk jord. Alle nordmenn var frivillige i
britiske avdelinger og med britiske uniformer. Nygaardsvold
hevdet at deltakelse av norske soldater i britisk forsvar måtte baseres på
frivillighet. Ingen skulle mot sin vilje tvinges til å slåss for England
En kort oversikt om starten av raidet.
Etter de allierte nederlagene i Norge og ikke minst i Frankrike sommeren 1940, så det meget mørkt ut for britene. Stemningen i England var under null punktet. Alle ventet at noe måtte skje. Tyskerne propaganderte for en invasjon i England. Forberedelsene var allerede startet med voldsomme luftangrep mot britiske hamner og terrorbombing mot engelske byer for å knekke moralen blant folk. Kanaløyene ble okkupert av tyske tropper.
De tyske ubåtene gjorde grove innhugg i den allierte og norske handelsflåten. Tapene av skip var meget følbare for de britiske forsyninger og krigsproduksjonen.
Etter at Frankrike var slått, stod britene alene mot verdens sterkeste krigsmakt. Med det svake britiske forsvaret, var det å frykte at en tysk invasjon ville lykkes. Det ville ha blitt en katastrofe av dimensjoner. Men takket være "der Korporal Führers" geniale forsvarsledelse, ble invasjonen stadig utsatt. En av grunnene var nok de store tap av krigsfartøy ved okkupasjonen av Norge. Det reddet ikke bare England, men muligens også sluttseieren selv om det tok tid.
Den britiske propaganda hadde nesten ingen slagkraft grunnet manglende stoff. Det var fienden som spilte ut kortene.
Churchill var klar over at noe
måtte gjøres fra britisk side. Med det svake britiske forsvaret
så han som en mulighet å gjøre et strandhugg på et dårlig befestet sted i Norge. Formålet var:
1. Først og fremst å få
etterlengtet stoff til den britiske propaganda.
2. Å vise tyskerne at de
allierte hadde både initiativ og slagkraft.
Et raid mot Lofoten ble valgt som et egnet mål der tyskerne hadde et meget svakt forsvar. Lofotraidet ble nøye planlagt og forberedt.
Man kan spørre. Var Lofotraidet verdt de lidelser som ble påført uskyldige mennesker. Det er ikke tvil om svaret. Raidet var et britisk overgrep og plyndring mot uskyldige mennesker. Britene hadde en viss tradisjon i slike overgrep. Jeg må minne om britenes usiviliserte og høyst brutale overgrep mot Hammerfest by i 1809, da 2 britiske orlogsfartøyer kom inn på hamna og uten grunn, fyrte av kanonsalver mot en fullstendig forsvarsløs og lutfattig fiskerby. Sjørøverne gikk i land, og uten motiver plyndret og stjal verdier fra den fattige fiskerbefolkningen. I tilegg drev de voldtekt mot forsvarsløse kvinner. Fiskerbefolkningen stod hjelpesløs. Raseriet mot engelskmennene over ugjerningene varte over flere generasjoner. Min bestefar, som ikke var britenes venn, fortalte om hendelsen etter gjengivelse av sin far, som var fisker. Forfatteren Knut Hamsun hadde nok de britiske overgrepene i friskt minne i sin bedømmelse av briten. Jeg viser til Aschehougs store konversasjonsleksikon hvor den engelske plyndringen i Hammerfest er beskrevet.
Kommandoforhold.
Kaptein Linge deltok i raidet mot Lofoten. Før landgangen forlangte kaptein Linge full kommando over de norske deltakere. Dette nektet nordmennene. Også den britiske ledelsen av raidet avviste endrede kommandoforholdet.
Propagandafilmen fra raidet, forteller at viktige dokument til en kodemaskin ble beslaglagt og det hjalp de allierte i å knekke den topphemmelige tyske marinekoden. Dette hadde stor betydning for konvoifarten i nordlige farvann.
Det er skrevet en bok om Lofotraidet "Torden i mars" av Harry Westrheim, Bjørn Nilsen og Dag Skogheim. Her står det at Regjeringen var uvitende om raidet
Det beklagelige
er at boka, som ellers virker troverdig, forteller at det var en
tysk kaptein som tok over kommandoen på broen på "Mira", og nektet
skipskapteinen å stoppe da skipet ble angrepet. Forfatterne kunne ha skaffet
seg
opplysninger om at historien om
den tyske kapteinen var oppdiket, slik som jeg har gjort. De burde ha skrevet det sannheten, og ikke det tøvet de trekker frem
om tyskeren på broen. Forfatterne har også
unnlatt å nevne den meget brutale og ulovlige arrestasjonen av o.r. sakfører Brynjulf Vik, samt
overgrepet mot hans tre barn. Mer
om dette kommer senere.
Til begynnelsen
Kart over langsettingsområdet.
For den hjelp britene fikk av lofotværingene i Skjelfjorden i 1940 kvitterte de for, med strandhugget tidlig om morgenen den 4. mars 1941, midt under Lofotfiske. Da kom det 5 britiske destroyere og to transportskip og 550 commandosoldater hvorav 55 var norske statsborgere, til Lofoten. Det ble gjort landgang i Stamsund, Svolvær, Henningsvær og Brettesnes. Dertil var det med et stort antall filmfolk og journalister for å dekke begivenheten og vise det seierrike angrepet i Lofoten på alle kinoer i England, for gi etterlengtet stoff til britisk media.
Flåten under innseiling, ble observert av tyske fly. Den armerte
tyske tråleren
"Krebs"som befant seg i Lofoten, ble beordret ut mot den
britiske styrken om natten den 4. mars. De tyske matrosene regnet med at de
ville ikke komme levende fra oppdraget. De var hjemme hos en bekjent i Svolvær og tok farvel.
Flere av sjøfolkene gråt. Så dro de ut, men hadde ingen sjanse mot den engelske
destroyeren "Somali". 13 ble drept, 6 alvorlig såret av "Krebs"
besetning. 5 slapp uskadd fra
dramaet. Ombord på "Krebs" fant britene ferdig dekodete meldinger og det var
medvirkende til at britene klarte å knekke koden til den tyske krigsmarinen. Det berget mange allierte sjøfolks liv.
Under landgangen fortalte soldatene at de kom for å befri Lofoten og Nord-Norge,
og at liknende landganger var fortatt langs hele kysten.
Dette trodde befolkningen var begynnelsen til frigjøringen. Styrkene ble derfor mottatt med jubel og glede. Det ble grundig filmet, men dessverre det ble alt annet enn en befrielse. I gleden utførte mange ting de ikke ville ha gjort dersom de hadde visst at befrielsen bare var lureri. Det fikk befolkningen senere sørgelig erfare. Hvorfor ble det satt ut en slik skammelig løgn for å narre folk? Hensikten synes å være åpenbar. Propagandafilmen måtte vise befolkningens begeistring for britenes nærvær.
Den britiske ordren var å ødelegge mest mulig av tysk materiell og forsyninger som tyskerne kunne nytte i krigføringen og så trekke seg ut av Lofoten. De systematiske herjingene gikk ut over den sivile befolkningen, som måtte bære alle byrdene og den tyske straffen, for de millionverdier som ble ruinert.
6 - 7 tyske og andre skip ble senket, blant annet en ferge for sivilt bruk, et kraftverk, 18 fiskebruk og 2 sildoljefabrikkerble ødelagt. Britene påstod at sildoljen gikk til krigsproduksjon, men i følge årbok for Lofoten, fikk ikke tyskerne en dråpe av oljen. Alt gikk til innenlandsk produksjon av margarin. Tyskerne produserte en del fiskefillet for eget marked, men det meste av fisken gikk som før krigen til klippfisk og sivilt forbruk
Det ble satt fyr på oljetankene og 3500 tonn olje for fiskeflåten, gikk opp i røyk. Hensikten var å stoppe Lofotfiske. Det ville ha blitt en økonomisk katastrofe for fiskerne som hadde ansvaret for gjeld på båter og utstyr, og for familiene som skulle leve av utbyttet fra fisket. I en kommentar til "Krigsavisene" nr 15 om Lofotraidet, skriver John Fridlund, at på sildeoljefabrikken i Svolvær blir sprengningsekspertene godt mottatt av arbeidsformannen. Arbeiderne, som snart blir arbeidsledige, får noen hundrelapper som påskjønnelse, og så går fabrikken i lufta.
Det Frilund skriver er rent tøv og ønsketenkning. Dersom noen tror at arbeidsfolkene var glad for at arbeidsplassen deres ble rasert, og at de mistet sårt nødvendige inntekter for seg og familiene, må tro om igjen. Statsminister Nygaardsvold var rasende over at raidet var utført uten norsk godkjennelse, og hadde sagt rett ut man ønsket ikke norske industrianlegg etc. ødelagt på en slik måte. Forfatteren John Fridlung støtter seg til britenes propaganda og begår flere feil i sin kommentar.
Lofoten hadde før raidet en fredelig okkupasjon med forholdsvis få soldater. Befolkningen fulgte Konges råd om ikke å foreta overilte handlinger som kunne føre til arrestasjoner og represalier av okkupasjonsmakten, Denne parolen ble dessverre ikke fulgt i andre deler av landet, og det førte til represalier, mord, dødsdommer, lidelser og sorg for de berørte. Det kunne vi ha vært foruten for det hadde ingen betydning for krigens gang. Det var britene som brøt de fredelige forhold i Lofoten, og som hadde ansvaret for det som kom senere.
Den tyske havnekaptein gjorde sitt beste for at forholdet mellom befolkningen og okkupantene skulle fungere best mulig. Han sammen med en soldat, søke dekning i en hytte og ble ikke funnet av britene. Etter krigen, besøkte han Lofoten og ble meget godt mottatt av befolkningen.
Britene brenner fiskernes olje i Stamsund.
Senkingen av hurtigruteskipet "Mira". En skammelig, brutal handling.
Hurtigruteskipet "Mira" hadde gått fra Svolvær på tur nord og var kommet mot Brettesnes uvitende om britenes landgang.
Ved sju tiden om morran den 4. mars skjer det, mens de reisende om bord sov i fred og ante ingenting om det som om det som kom til å skje. Den britiske krysseren "Bedouin" oppdaget hurtigruteskipet "Mira" ved Brettesnes. Skipssjefen bestemte seg for å angripe, og fyrte av skudd. Skuddet gikk i feil retning og ble ikke observert fra "Mira". Følgelig stoppet ikke skipet. Krigsskipet sendte derpå 2 skudd som traff skipet.
I kommentaren til "Krigsavisene" nr 15, skriver John Fridlund bl annet at en tysk offiser stod på broen og rettet en pistol i ryggen mot kapteinen med ordre om å ignorere varselskuddet og ikke stoppe skipet. Det tøvet Fridlund skriver, er en vanlig historieforfalskning for å forsvare det britiske overgrepet, slik vi ser i andre liknende sammenhenger.
På broen stod losen og rormann Strønen (altså ikke kapteinen). Rormannen forteller følgende:
"Vi var kommet ut av Brettesnes da vi plutselig fikk et skudd et stykke foran baugen. Losen slo "stand by" i maskinen. Han tok kikkerten og så rundt mot land og utover fjorden. På styrbord side observerte han et stort krigsfartøy.
Styrmannen kom i full fart opp på broen og ga meg ordre om straks å løpe ned og vekke alle som sov. Da jeg skulle gå ned brotrappen, kom de tre andre skuddene, som traff skipet med voldsomme rystelser. Det er blitt fortalt at det var en tysk kaptein på broen. Med våpen skulle han ha nektet skipet å stoppe. Dette stemmer ikke. Det var ingen tyskere på broen da jeg var der. I det korte tidsrommet fra jeg forlot broen og til skuddene kom, var det ikke mulig for noen å komme seg opp og inn i styrehuset. De tyskerne som var om bord hadde nok med å berge seg selv.
Strømforsyningen ble kuttet, og vi fikk steamlekkasje, så det var mørkt overalt. I en lugar fant jeg en kvinne som hadde fått panikk. Jeg bar henne opp, og hun ble reddet".
Rormannen fortalte at kapteinen var med på å gå gjennom skipet for å lete etter folk, men det var ingen ombord da de forlot.
Det Fridlund skriver stemmer
ikke med rormannens forklaring. Sjøforklaringene og rormannens
uttalelser er sammenfallende. Det er liten tvil om hvem som er
rett.
Sjøforklaringen.
Kapteinen sier i sin sjøforklaring (forkortet av meg): "---------straks etter at Molldøren var passert hørtes skudd og like etter 2 skudd til. Man fikk da i sydlig retning i avstand ca 2 nautiske mil se et krigsskip. Maskinen ble stoppet ved første skudd og der ble gitt full fart akterover i maskinen da de etterfølgende skudd hørtes--------------".
Første styrmann sier i sin forklaring (forkortet av meg):
"----------tilføyer at det ble først fyrt ett skudd mot skipet, men han så ikke
krigsskipet. Maskinen ble øyeblikkelig stoppet. Øyeblikkelig etter kom nok 2
skudd og det var disse som traff "Mira".----------".
Losen forklarer (forkortet av meg): "------at de først hørte ett skudd og
det ble øyeblikkelig slått stopp i maskinen. Straks etter kom 2 nye skudd,
hvoretter det ble slått full fart akterover-----------."
De fleste ombord på "Mira" kom seg i livbåtene og flåter som kom inn til Brettesnes, men mange døde av skadene. Så kommer en ny kanonade som sendte skipet til bunns."
Kapteinen kom på broen. Maskinen ble satt i revers og skipet stoppet, i følge sjøforklaringen. Det hele ble filmet fra krigsskipet. Filmen, som jeg har kopi av, viser at "Mira" ikke var i bevegelse, da treffskuddene ble avfyrt. Kapteinen skriver i et brev av 19. juni 1941 at han selv og noen av besetningen gikk rundt på skipet før det sank for om mulig å oppdage flere gjenværende, men de fant ingen.
Den britiske filmavisen innledet sin sending med å si at britene senket ikke skip på nazistisk vis uten å gi forhåndsvarsel, slik at de om bordværende kunne redde seg. Det er usant. Britene senket imidlertid 10 hurtigruteskip uten å gi forhåndsvarsel, og i tillegg ble det i noen tilfeller skutt mot de som kjempet for livet i sjøen.
Filmavisen forteller triumferende om den humane senkingen av "Hamburg", men viser senkingen av "Mira", og den var på ingen måte human. Den britiske propaganda holdt virkeligheten om senkingen av "Mira" skjult.
Her er den engelske versjonen av angrepet: "Vi drog mot Hinnøy for å lete etter et skip som produserte fiskeolje for Hitler. Det var ikke en krig på nazivis, Mannskapet fikk forlate skipet før et skudd var løsnet. Marinen treffer som aldri før". (Så ble kanontreffene mot "Mira "filmet grundig), Videre heter det. Noen få skudd var nok til å senke et flytende laboratorium.
Britene burde skamme seg over slike usannheter.
Torpederingen av
hurtigruteskipet "Mira"
tatt ut av britenes videofilm.
Britene viste en skitten oppførsel ved senkingen av "Mira". Å påsto at båten ikke stoppet stemmer ikke med virkeligheten, men det var ei god unnskyldning for overgrepet. En hurtigrute lar seg ikke stoppe på noen meter. Det burde en skipssjef forstå. Det var ingen tyske krigsfartøy i nærheten. De hadde derfor rikelig med tid. Det britiske krigsskipet hadde full anledning å gå til å gå helt opp til hurtigruten og ta ombord alle passasjerene og besetningen.
Den britiske
skipssjefen måtte se at det var et sivilt passasjerskip han
angrep og ikke et tysk fabrikkskip. Og dersom han ikke så det i
kikkert, var skipssjefen udugelig for oppgaven. Hvorfor skulle et skip som
som utelukkende tjente sivilbefolkningens formål i den del av landet som hadde
de dårligste reisemuligheter, senkes, og lemleste og drepe uskyldige barn,
kvinner og menn? "Propagandaseieren" kostet 7 uskyldige menneskeliv
dertil mange sårede. Det ble kjempet dramatisk i sjøen før alle ble tatt opp.
Det var en høy pris som måtte betales for den britiske propaganda.
Til begynnelsen
"Vi om bord ante ingen ting om hva som forgikk, da vi ble beskutt. Noen skrek: "Vi blir bomba".
Visst ble det panikk. Alle forsøkte å nå livbåtene hurtigst mulig. Tyskerne var svært opptatt med å komme seg om bord i livbåtene og på et øyeblikk så hadde de forlatt skipet.
En kvinne ble funnet besvimt i sin lugar. Hun ble båret opp på dekk og firt ned i redningsflåten med tau. Uheldigvis falt hun i sjøen og våknet da med et forferdelig skrik. Hun ble reddet.
Livbåtene og redningsflåtene kom inn til kaia på Brettesnes, hvor de sårede ble heist opp i presenninger. Det var et trist syn for de som hjalp til på kaia. En masse blod rant utover, og de sårede skrek og ropte om hjelp".
Da britene kom til England, ble de feiret som helter. Hvilken heltegjerning hadde de utført, og hva er en helt? Skipssjefen som senket hurtigruten, burde ha vært satt under tiltale for ugjerningen.
Tysk skip senket
I Svolvær lå det tyske fabrikkskipet "Hamburg" og foredlet fisk for Tyskland. Skipet var et av de krigsviktige mål.
Den tyske skipslegen på "Hamburg" fortalte på norsk TV at skipet ble overraskende angrepet av britiske krigsskip. En granat traff midtskips. Det førte til at "Hamburg" måtte evakueres. Besetningen ble tatt til fange av britene. To tyske frivillige ble igjen om bord for å skru opp bunnventilene og senke skipet. De forlot skipet etter oppdraget, selv om skipet ble beskutt av britene. Etter denne uttalelsen, er det tvilsom at det var britene som senket "Hamburg", slik det gis inntrykk av i propagandaen.
Trygve Nordanger sier i sin bok "Lang kyst" at hurtigruteskipet "Finnmarken" og lokalbåten "Røst" lå i Svolvær da raidet kom. Den britiske marinesjefen ville ta disse båtene ut på Vestfjorden og senke dem. Da ble kaptein Hansteen på "Finnmarken forbanna. Han sa til briten at det er det norske folk som trenger båtene, og de går utelukkende i sivil fart for den sivile befolkning. Tilslutt bøyde briten unna.
Lofotraidet fikk fart på det britiske propagandaapparatet. Avisene var full av stoff over den vellykte aksjonen. Raidet ble betegnet som en stor seier og britene jublet. Filmavisene gikk for fullt med de unøyaktigheter som var nødvendig for at innholdet skulle virke mest mulig troverdig og heroisk. De uskyldige norske passasjerene på "Mira" som ble lemlestet og drept, ble ikke nevnt i propagandaen.
De 52 nordmenn på var med i de britiske styrkene var slett ikke begeistret over ødeleggelsen av norske verdier i en kapitalfattig del av landet,. Ødeleggelsene hadde ingen betydning for krigssituasjonen. Det hele var gjort i ren propagandamessig hensikt.
Den norske regjering i London var ukjent med raidet.
Utenriksminister Trygve Lie skrev i sin bok Med England i ildlinjen at norske også styrker deltok i Lofotraidene. Den norske regjeringen var ikke engang gjort kjent med forberedelsene og utførelsen av toktet.
Den norske propagandaen fra London fortalte at som representant for Norge, lot Kongen striden mot Tyskland fortsette med norske styrker fra britisk område. Britene tillot ikke at utenlandske styrker opererte fra britisk område uten at disse styrker gikk inn som frivillige i de britiske avdelinger og under britisk kommando.
Ut på ettermiddagen forlot
britene Lofoten like fort som de var kommet, og tilbake var ruiner og en skuffet
og redd
befolkning for hva som nå måtte komme. For første gang hadde fått oppleve krigens gru i stuedørene
igangsatt av britene.
Med
i lasten til England hadde britene med ca 300 frivillige nordmenn. Det ble tatt
med ca 200 tyske fanger. Britene begikk
mange forbrytelser under Lofotraidet, bl. annet arrestasjon av 12 nordmenn,
som var angitt som NS medlemmer eller sympatisører, også politimesteren
ble tatt. Fangene
ble bakbundet og med bind for øynene tvunget om bord i et krigsskip av væpnede
vaker. Opptrinnet ble grundig filmet. Britene oppførte seg som sjørøvere ved
uten tillatelse å kidnappe norske borgere på norsk jord. Det er kun norsk politi
som kan utføre arrestasjoner av egne borger.
De 12 nordmenn var uskyldig, så lenge de ikke var
dømt for en forbrytelse. Medlemskap i NS, eller sympati med tyskerne var det på
det tidspunkt fullt tillatt.
De norske fangene
ble ført i land i England av væpnede vakter og igjen med bind for øynene. Det
hele ble grundig filmet, med opplysning om at dette var farlige norske nazister. Fangene ble ført
til øya Man hvor de satt under hele krigen uten lov og dom.
Etter at de kom hjem fikk de, som så mange andre, en skammelig behandling av myndighetene.
En
skandaløs oppførsel.
En av de som ble tatt var o.r. sakfører Brynjulf Vik, Svolvær. Vik gikk med sine barn, 2 småjenter mellom 5 og 10 år (Kari) og en liten gutt til sin nærliggende hytte hvor de kunne være trygge mot strandhugget. Mora skulle komme etter. Barna hadde opplevd skytingen nede i byen, og var vettskremte. Mens barna var ute og lekte i snøen, dukket det opp bak snøskavlene 2 soldater og en sivil mann . De "tapre" soldatene retter maskinpistoler mot barna og sa at faren skulle arresteres. De stakkars barna ble så skremt at gutten falt over og ble liggende. Man kan tenke seg reaksjonen hos barna som trodde de skulle skytes. De skrek og ropte mamma og pappa. Dertil måtte de se på at faren ble tatt av soldatene og ført bort. Sjokket barna fikk førte til ettervirkninger for hele livet. Det er beklagelig at slike banditter, som retter våpen mot barn, ikke blir dømt for sine ugjerninger.
Familien opplevde skrekken da faren uten grunn ble tatt av britene med over til England. Dette var et overgrep av verste sort mot en uskyldig person. Familien ble lidende ikke minst økonomisk under hele krigen.
O.r. sakfører Brynjulf Vik, Svolvær var en de som ble angitt da han gikk forbi en ung jente som hang rundt halsen på en britisk soldat. Vik ble arrestert på grunnlag av falske rykter. Han var ikke ,og hadde aldri vært medlem av NS. Han var heller ikke nazist. Han var bondesønn fra Kvæfjord og hadde aldri stemt på eller vært NS tilhenger. Etter hjemkomsten ble han tiltalt på falske premisser, og ble uten grunn fradømt stemmeretten i 5 år strid med Grunnloven - et justismord.
I 1956 anla Vik sak mot staten med erstatningskrav for frihetsberøvelse uten dom. Regjeringsadvokaten hevdet at raidet var et rent britisk foretagende og at Den norske stat ikke i noe tilfelle kunne påføres erstatningsplikt. O.r. sakfører Brynjulf Vik, måtte i tilfelle anlegge sak mot den britiske stat, og det ville bli en rådyr affære
Opplysningene er gitt av Viks datter, Kari Vik Marinussen.
I et okkupert land er det okkupantens lover og bestemmelser som gjelder, og som det okkuperte folk må rette seg etter. Opposisjon (fysisk eller verbal) er er ikke tillatt etter de internasjonale krigslover, og blir ikke tolerert av okkupanten, som har lovlig rett til mottiltak. Jeg viser her til amerikanernes avstraffelser mot opposisjon i Irak og Vietnam.
Først fikk befolkningen i Lofoten den britiske landgangen i fanget, med krigen innpå livet, og de ødeleggelser det medførte. Etter 4. mars 1941 kom represaliene (terroren) til Lofoten. Samme ettermiddag fikk Svolvær besøk av et tysk fly, som fløy over byen. Det var bare begynnelsen. Det var befolkningen som fikk føle straffen etter det britiske propagandaraidet.
I tillegg til Kongens råd, som er beskrevet foran, sendte kommanderende general Otto Ruge den 9. juni 1940 ut følgende appell til det norske folk:
"-----Vent på dagen. Vent med ro og tillit. Gjør ikke noe uoverlagt som kan gi erobreren (tyskerne) påskudd til represalier ---"
Da Hitler fikk melding om raidet, ble han lyn forbanna og forlangte rapporter fra samtlige ansvarlige militærkommandoer i Nord. Uten å kjenne konsekvensene, ga han ordre om at som represalie, skulle all bebyggelse i Lofoten brennes, og arrestasjoner foretas.
Norske fiskerimyndigheter v/ direktør Johs. Overaa tok kontakt med den tyske ansvarshavende i Lofoten og fikk der i gjennom direkte kontakt en høyere tysk offiser i Berlin, som igjen kontaktet Hitler direkte. Overaa fikk forklart situasjonen om at ordre om å brenne alt, ble et tveegget sverd for tyskerne. Lofotfisket, som brakte i land verdens største kvantum av fisk av ca 15000 fiskere, og som hvert år varte bare ca 2 vintermåneder, kom til å opphøre for resten av krigstiden. Det ville føre til at fiskerne mistet sine arbeidsplasser og sin inntekt, samtidig ville det føre til en katastrofal mangel på fiskeprodukter som rammet befolkningen, og at tyskerne ble de mest skadelidende. Disse opplysningene gjorde virkning på Hitler.
Direktør Overaa satt hele natta i møte med en direkte telefonlinje til Berlin. Hitlers befaling ble omgjort. Forhandlingene førte til at brenningen bare skulle ramme de som hadde pårørende etter de som reiste over England. Overå hadde halt i land en fantastisk seier som ikke kan verdsettes i kroner og ører. Men etterkrigsmyndighetene så i sin enfoldighet forstod ikke verdien av Overaa`s fantastiske redning av Lofoten.
Etter tragedien utafor Senja, da en Sovjet ubåt angrep norske fiskebåter, satt det igjen mange enker med små barn, uten muligheter til å klare seg økonomisk. Som fiskernes mann støttet derfor Overaa listen for innsamling av penger til enkene. Han mente hans navn kunne bidra til flere givere. Tiltaket var satt i gang av NS hjelpeorganisasjon, som den eneste organisasjon med tillatelse for slik virksomhet. For støtten til innsamlingen, ble Overaa tiltalt for landssvik etter § 86 i landssvikloven, uten å være medlem av nazipartiet. Hvilken hjelp ga han til fienden? Hadde vi et rettferdig rettssystem i årene etter krigen? Mitt svar er nei.
Reichskommissär Josef Terboven, rikspolitisjef Redis og hans løpehund "politisjef" Jonas Lie ankom til Lofoten med fly. Ved hjelp av tyske elitesoldater og Gestapo ble represaliene gjennomført på tysk vis. 64 lofotværinger ble arrestert og sendt til Grini. Tyskerne forlangte at disse skulle dømmes til døden, men heldigvis ble straffen omgjort til livsvarig fengsel.
Bolighusene til de som reiste over ble brent ned. Mange mistet alt de eide. Befolkningen var mer enn sjokkert over de 10 hus som ble brent, men tenk om hele Lofoten ble utslettet, slik den opprinnelige ordren var.
Arbeid med en kostbar gjenreisning av det sivile samfunn ble omgående satt i gang.
Tyskere trodde at nå var en invasjon av landet nært forestående. De startet derfor en gigantisk festningsutbygging langs hele Lofoten og kysten ved hjelp av frivillige norske arbeidsfolk. Det ble starten på Festung Norwegen.
De norske tyskarbeidere som var med på å bygge festningsverkene i Lofoten, og de mange tusen nordmenn, som var med på anlegg av militære flyplasser, festningsanlegg og svære ubåtanlegg, som gjorde det mulig for tyskerne å angripe de allierte konvoiene, fikk arbeide i fred, til stor skade for de som kjempet mot tyskerne, mens fiskerne, som i kamp med naturkreftene hentet sitt utkomme fra havet, ble ved det britiske raidet, skadelidende og hindret å utføre sitt yrke. Det er forbausende er at de norske tyskarbeidere som bistod tyskerne i krigføringen mot våre egne, ikke ble tiltalt eller gransket etter krigen, mens Råfisklagets direktør, tiltross for at han reddet bebyggelsen i Lofoten fra total utslettelse, ble dømt til kr. 2000.- i landssvikbot for bistand til fienden. Hvor var logikken i rettsapparatet?
Nytt
raid "Anklet" mot Lofoten den 26. desember 1941.
Det nye raidet rettet mot Vest Lofoten
ved juletider i 1941, var planlagt til å bli betydelig mer omfattende enn raidet mot
Svolvær samme år, og skulle vare over et lengre tidsrom.
Angrepet skulle iversettes om morgenen den 26. desember og skulle omfatte flere steder med Reine som hovedbase for å stoppe den tyske skipsfarten nord - sør i Vestfjorden. Landgangen i Måløy på samme tid skulle virke som en avledningsmanøver.
Under operasjonen ble den tyske besetningen på 8 mann på radiostasjonen i Sørvågen tatt til til fange, men tyskerne rakk å sende melding om landgangen før de ble tatt.
Befolkningen ga britene beskjed om at de var velkommen dersom dette var en varig frigjøring, men de ville ikke ha et strandhugg som kunne gi en ny Svolvær-affære. Også her løy britene for befolkningen. Det ble en ny Svolværaffære.
Under angrepet mot Stamsund, dukket det opp et tysk sjøfly, som slapp noen bomber. Flyet ble skutt ned, men den britiske admiralen ble så redd at han den 28. desember ga ordre om øyeblikkelig retur til England. Uten egen flystøtte, hadde han fått vite at tyske stupbombere var på vei til Bodø for å gå til angrep på invasjonsflåten.
Lokalbefolkningen var nå klar over hvilken vei det gikk. I redsel for tyske represalier, flyktet 266 personer med over til England.
Represaliene lot ikke vente på seg. Tyskerne svidde av husene til de var rømt. Det var resultatet av raidet. Senere ble det ble internt norsk oppvask i Regjeringen. Regjering var handlingslammet. Statsminister Nygaardsvoll var rasende over det som skjedde. Han ga klart uttrykk for at norskekysten ikke skulle være britisk angrepsmål. Men han krøp for britene ved at han så seg tvunget til motvillig å sende britene et gratulasjonstelegram etter Lofotraidet. Churchill var også rasende og mente at det andre raidet aldri skulle ha vært gjennomført når bare rykter om tyske fly førte til retrett.
I strid med folkeretten, beslagla britene all
post på postkontorene til tross for at
det
i av Haagkonvensjonene fra 1907 (nr. XI, art. 1) står skrevet at brevpost er ukrenkelig i krig,
jamvel på skip som hører til krigførende land. Posten må alltid
framsendes så fort som råd er til den
han er esla til.
Markeringsseminar i mars 2001.
I mars 2001 ble det holdt et 60 års markeringsseminar om det første Lofotraidet. Konferansesalen på Lofoten Hotell var fylt opp til siste plass. I panelet satt forfatterne Bjørn Nilsen, Harry Westerheim + noen til. Bjørn Nilsen var hovedtaler, men det var skuffende lite han kom inn på kjernen i saken - Lofotraidet. Han talte mest om naturen i Trøndelag. Westerheim hadde heller ikke noe nytt å tilføye om raidet. Senkingen av hurtigruteskipet "Mira" var ikke nevnt, og heller ikke arrestasjonen av Vik.
Før avslutningen ba jeg om ordet og tok opp
usannhetene om torpederingen av "Mira", og overgrepene ved arrestasjonen av
sivile norske statsborgere, spesielt saken
om o.r. sakfører Brynjulf Vik, samt overgrepene mot hans tre barn. Tilfeldigvis
var et av disse barna, nå Kari Vik Marinussen, tilstede på
møtet, og kunne bekrefte riktigheten av det jeg sa. Hun holdt også et godt
innlegg om sine opplevelser under raidet. Tidligere økonomisjef
i Vågan kommune i Lofoten, Knut Varberg fortalte om overgrep foretatt av
britiske styrker Diskusjonen dreide seg om det fru Vik Mariussen og jeg fortalte.
Det kom ingen anmerkninger fra panelet. Det var vi som fikk den største
applausen. Mitt inntrykk var at Lofotraidene ikke var velsett av befolkningen i
Lofoten.
Til begynnelsen
Astrup Nilssen