Passasjerskipet "Barøy" Ofotens D/s Narvik.
"Barøy" var levert den 19. august 1929.
Bygd ved Trondhjems Mek. Verkstad
Størrelse424 brt
Lengde 143 fot
Maskin 480 HK
Fart 11 knop
Den 12. sept. 1941 gikk "Barøy" gikk i hurtigrutefart mellom Trondheim og Narvik. På vei nordover hadde skipet vært innom Skutvik og var på vei til Tranøy på Hamarøy da det uten forvarsel kl 03.50 ble senket utafor Hamarøy av en engelsk flytorpedo fra et Farey Albacores fly fra hangarskipet HMS Victorious. "Barøy" sank på noen minutter.
Fly fra hangarskipet angrep også kraftstasjonen i Glomfjord hvor to mistet livet.
Losen på brua så flyet komme mot "Barøy". Han hørte et kraftig smell og merket store rystelser i skipet, som straks begynte å synke.
Flyet kom tilbake, trolig for å observere resultatet. At det var et fly - og en flytorpedo - ble bekreftet av opplysninger fra London samme kveld. "Barøy" hadde godkjente navigasjonslys tent og gikk alene. Det skulle ikke være noe problem for de britiske flyverne å se at det var et sivilt ruteskip.
De vanlige britiske løgnene.
I nyhetene fra London fikk vi opplyst at "et stort transportskip " som gikk i konvoi, ble senket på norskekysten. Dette var den vanlig måten den engelske propaganda presenterte angrepene mot hurtigrutene på.
Tragedien med "Barøy" ble den nest største katastrofen med hurtigrutene under krigen.
Uvitende om hendelsen gikk ruteskipet "Skjerstad" på vei nordover dessverre rett inn mellom de overlevende som lå i sjøen. Ved angrepet gikk 77 uskyldige sivile liv tapt, herav 21 kvinner og 7 barn. Av besetningen på 26 ble bare 18 reddet.
Tragedien vakte en voldsom oppsikt her hjemme og i de norske kretser i London. Eksilregjeringen var i en fortvilt over situasjonen, men de kunne lite gjøre. Som en kapitulert Regjering var de ikke representert i den allierte krigsledelsen, og hadde av den grunn ingen innflytelse.
Etter denne tragedien, fikk eksilregjeringen en avtale med engelske
myndigheter, til å gi ut en stående ordre til alle
stridsenheter om at sivile merkete rutebåter i tjeneste for den
norske befolkning, skulle få gå i fred uten å bli angrepet. Vi
skal senere få se at denne avtalen ikke var verdt papiret den
var skrevet på, og heller ikke marinebåter med norsk flagg og
besetning respekterte denne ordren med et grusomt resultat.
Tilbake til
startsiden.
Astrup Nilssen.
oppdatert av Webmaster 18.10.99