Tilbake til startsiden.

Tragedien om "Dronning Maud" 1. Mai 1940 i

Foldvik i Gratangen

Denne tragedien er skrevet på grunnlag av det jeg, som tilstedeværende, opplevde. Dertil har jeg fått informasjoner fra andre tilstedeværende og berørte av tragedien.

Det er beklagelig at krigshistorien om "Dronning Maud" er manipulert av personer som burde ha bedre viten om hospitalskip.

Enda mer beklagelig er det at Forsvaret v/6. divisjon offisielt har fastholdt (1. feb. 2004) at skipet var et hospitalskip, til tross at 6. divisjon har mottatt Generaladvokatens bekreftelse på at så ikke var tilfelle.

Det er også beklagelig at skoleelevene lærer en  krigshistorie etter diktaturstatenes mønster dertil påvirket av lærernes syn.

Hurtigruteskipet "Dronning Maud"

Emner:

Data om "Dronning Maud".

Bygd ved Fredrikstad Mek. Verksted.
Levert ferdig den 3. juli 1925. 
Lengde var 235 fot.
1505 brt.
En trippel ekspansjons maskin på 1500 hk.
Fart 16 knop.
Var det første hurtigruteskipet som fikk radiotelefoni.

"Dronning Maud" redder tysk mannskap.

1. Nyttårsdag i 1940 var "Dronning Maud" på nordgående fra Trondheim. Da skipet passerte Buholmsråsa i full storm, ble det oppfanget nødsignaler fra det tyske malmskipet "Johan Schulte" med en besetning på 34 mann og 2 norske loser. Skipet var i ferd med å havarere i stormen. Under meget dramatiske forhold med kaptein Edward Mill Grundt på brua ble alle fra det tyske skipet reddet fra den visse drukningsdød.

Dersom du er interessert i å lese mer om denne redningsaksjonen, anbefaler jeg deg å gå inn på hjemmesiden om vrakdykking.

4 måneder senere kvitterte tyskerne for redningsaksjonen.

"Dronning Maud" bombes.

Den store katastrofen var da tyske fly fra Værnes, den 1. mai 1940 bombet  hurtigruteskipet "Dronning Maud" ved kaia i Foldvika, samtidig som det kom sterkt sårede soldater ned fra kampene i Labergdalen.  Skipet var tidligere rekvirert av Marinen for troppetransport. Etter krigen har Forsvaret uriktig uttalt at "Dronning Maud"  ble omgjort til hospitalskip. Dette tiltross for at så vel Generaladvokaten for Forsvaret, og kommandørkaptein Siem, som hadde ansvaret for transporten, skriftlig har bekreftet at så ikke var tilfelle. 19 mennesker mistet livet i dette tragiske angrepet. 

Sanitetskompaniet.

Sanitetskompaniet ble den 25 april 1940 mobilisert på Storsteinnes i Balsfjord. Kompaniet skulle egentlig ha sitt utgangspunkt fra Elvegårdsmoen, men denne ekserserplassen ble tatt av tyskerne 9. april, og alt sanitetsmateriell gikk tapt.

Sanitetskompaniet ble transportert landeveien til Sørreisa. Herfra måtte transporten gå sjøveien til Gratangen, hvor kampene pågikk.   Problemet var å finne tonnasje for transporten. "Dronning Maud" lå på det tidspunkt oppankret i Sørreisa. Ledelsen mente skipet kunne omgjøres til hospitalskip ved å merke skipet med Røde Kors symboler, og derved være beskyttet mot angrep. I Hamnvik lå hospitalbåtene , ishavsfartøyet "Asbjørn" og betelskipet "Eliezer". Disse skipene kunne nok overføre kompaniets 119 mann til Gratangen, men det var ikke plass for utstyret, inkludert 8 hester og 3 lastebiler. Det var imidlertid mulig å transportere utstyret med "Dronning Maud", og soldatene med de to godkjente sanitetsskipene

Omgjort til "hospitalskip".

Før avgang til Gratangen, ble det over brodekket trukket 4  mørke presenninger påmalt Røde kors. På formasten og på flaggstengene forut og akterut ble det heist røde korsflagg. Det var det hele.

Det er ingen indikasjoner på at skipet var innrapportert til Røde Kors sentralt (som underretter de krigførende parter) som hospitalskip, og derved komme inn under beskyttelse av Genferkonvensjonens bestemmelser. En slik melding skal gis i god tid, minst 2 uker, for og meldes til de krigførende parter.

En matros om bord i "Dronning Maud" fortalte til Harstad Tidene 29. juli 1989, at under innlastingen i Sørreisa kl. 1100, observerte de et tysk fly i stor høyde over området.

Transporten endte i en forferdelig tragedie som følge av de grove tabber fra ledelsen. 

I Gratangen ble "Dronning Maud" angrepet av to tyske fly. det kostet 19 personer livet, herav 4 kvinner.  Det førte til grusomme lidelser for de drepte og mange sårede. Det ble et skrikende savn, og  nød for de enker, barn, mødre og fedre som mistet sine kjære og forsørgere på en så unødig og brutal måte.
 

Fra Sørreisa til Gratangen.

"Dronning Maud" gikk fra Sørreisa på formiddagen onsdag den 1. mai i strålende maisol fra en helt skyfri himmel med kurs for Dyrøysundet, Mjøsundet, Astafjorden og inn Gratangen.

Skipet rundet Myrlandshaugen og kurset inn Gratangen ved ca 14 tiden. Vi hørte flyene i luften, og vi snakket om at dette ville aldri gå bra. Det gikk som vi fryktet.

                                                                           Kurs inn Gratangen til Foldvik.

"Lance1"

Ishavsskuta "Lance" fra Gratangen, som gikk i fraktfart for forsyningskompaniet, kom helt uventet midt opp i "Dronning Maud" tragedien. Den redningsbragden mannskapet på "Lance" utførte med livet som innsats, er helt utrolig.

Tirsdag 9. april var "Lance" sammen med mange båter på et rikt sildefiske i Lyngenfjorden.  Da de fikk melding om det tyske overfallet, forlot de straks fiskefeltet. De gikk til Tromsø og leverte fangsten, og fortsatte videre hjem til Gratangen, der de tok alle fiskenøtene og øvrige redskap på land.

 
Allierte transportskip kommer.

Allierte transportskip var nå kommet inn Vågsfjorden og lå utafor Engenes uten å få landsatt tropper og forsyninger. Mange av skipene var så store at de hadde problem for å gå inn for egen maskin i den trange hamna i Harstad med begrenset kaiplass.  Fiske- og ishavsbåter ble rekvirert for transport  til land nært krigssonen. 

Båtene løste oppgaven på en beundringsverdig måte, under stadige angrep av tyske fly. Det var staute fiskere som var mannskap på disse båtene  De var ikke ukjent med å takle livsfarlige situasjoner, som de var vant til på sjøen.

"Lance" var en av de første båtene, som den 12. april, ble rekvirert til transporttjenesten. Båten ble satt under militærkommando med norsk befal og noen soldater til sammen 7, og 4 av det faste mannskap.
 

"Lance" blir angrepet.

Om dagen den 1. mai hadde "Lance" vært ved d/s kaia i Foldvik og losset forsyninger.   Da de gikk fra Foldvik og inn fjorden for å losse resten av lasten, ble båten angrepet av fly, som droppet brannbomber og skjøt maskingeværsalver.  Noen av brannbombene traff, men de fikk slokt ilden med vannslangene. "Lance" hadde en last med halmballer på dekket. Det utgjorde en stor brannfare.

Da angrepet ikke opphørte, ga den militære sjefen om bord ordre om straks å gå til kaia på Hesjeberg, som lå nærmest, for å redde besetningen i land. De regnet med at båten ville bli skutt i filler. Beboerne og kaieieren ønsket ikke båten til kaia av frykt for flyangrep.

"Lance" kjørte da for full maskin fra kaia og fikk baugen opp i fjærsteinene, så besetningen kunne hoppe i sjøen og nå land.
 

Observerte "Dronning Maud"

Mens landsettingen pågikk ser skipperen på "Lance", Joakim Martinsen, at "Dronning Maud" kom inn fjorden med kurs for Foldvik, og med fly over seg.

Utafor Bratsberg falt de to første bombene, uten treff. "Dronning Maud" fortsatte inn mot Foldvik. Han så Røde Kors flagg på stangene forut og akterut. Men det så ikke ut til å ha noen virkning på den tyske flygeren.

 4 soldater fra "Lance"  hoppet i sjøen og var på svøm mot land. De gjenværende ombord så da at  "Dronning Maud" ble utsatt for flere angrep. Det var de samme flyene som tidligere hadde angrepet "Lance". En av de om bord sa da, at vi må med en gang gå over fjorden og berge folk fra "Dronning Maud". Vi må hjelpe – hva gjør det at vi bli pulverisert.

"Lance" yter assistanse.

Den militære sjefen om bord ga ordre om straks å gå for å berge folk. "Lance" gikk så for full maskin over fjorden. Sjefen gjorde de som var igjen om bord oppmerksom, på at alle måtte være forberedt på det verste. De av soldatene som var satt i land , kom seg ikke om bord igjen.
 

"Dronning Maud" får dødsstøtet.

Da "Dronning Maud" tok en styrbord sving med kurs for kaia,  kom "Lance" frem til akterenden av "Dronning Maud" Da kom et nytt angrep med mitraljøser, brannbomber og sprengbomber fra lav høyde og skipet ble truffet. "Dronning Maud" hadde fått ut et ankerjern, og festet en trosse i en fortøyingspåle på kaia. Baugen var kommet frem mellom Mikal Nilssens kai og D/S  kaia. Skipet tok full fyr, og det var stor fare for at kaiene og bryggene skulle antennes.

Sjøfartsbladet "Skipsrevyen" har skrevet, at den første som ble drept om bord i "Dronning Maud", var en apoteker tilhørende sanitetskorpset. Skipsrevyen skriver videre: "Da skytingen begynte, trakk syv av betjeningspersonalet på "Dronning Maud" ned i provianten, midtskips på tanktoppen for å "søke ly for granatene. Det tyske flyet kastet til sammen 7 bomber, hvorav 2 traff. Den ene mellom forluken og overbygget. På  fordekket stod 3 lastebiler og under dekk var det 8 hester. Den andre bomben traff mellom skorsteinen og broen.

Denne bomben drepte alle i provianten, fire kvinner og tre menn. Noen bomber gikk i sjøen så leirsprut og stein for høyt opp i luften. I tillegg ble det sluppet en mengde brannbomber. Flyene kom inn fra lav høyde og pepret sjøen med maskingeværkuler. Noen ble såret i sjøen, men ingen drept". Så langt fra Skipsrevyen.

Mannskapet på "Dronning Maud" fikk alle livbåtene på sjøen, men til liten nytte. Sanitetssoldat Magnus Nordmo fra Sørreisa var sammen med noen matroser med på å låre (fire ned) en livbåt, men den ble hengende opp-ned i taljen.

De 8 hestene under fordekket fikk panikk og skrek voldsomt.
 

Arbeid under maskingeværild.

Mange i Foldvik bodde like ved kaiområdet der angrepet skjedde. Da "Dronning Maud" kom inn fjorden med kurs for kaia og tyske fly over seg, ble det nærmest en panikkartet flukt ut av husene for å søke dekning.  Heldigvis ble det under angrepet ingen skader på land. De sprengbombene som ikke traff skipet, gikk i sjøen. Mange brannbomber traff  bakken mellom husene. Ingen hus ble skadet.  Da beboerne kom tilbake til hjemmene, var flere sårede fra skipet tatt inn i de nærliggende hus for behandling av sanitetspersonell. Vi fikk mange sårede inn i stuene i vårt hjem. I tillegg fikk vi en sterkt såret og blødende ung soldat fra kampene i Labergdalen, fenrik Rolf Lange Pedersen, fra Narvik.  Han ble lagt på en sofa i den ene stuen. Soldaten ble sendt til Harstad sykehus med sanitetsskipet "Asbjørn", men han døde underveis.

På gulvene og i gangene hjemme hos oss fløt det med blod. Tenk den rengjøringen etter på. Vi fikk våre fine møbler, bord, en fin sofa og tepper ødelagt, men det spilte ingen rolle, bare noen kunne reddes. Samme forhold var det også i de andre husene, som tok imot sårede.   Min mor tålte ikke påkjenningen. Hun kollapset og måtte tas hånd om.

En ung sanitetssoldat, Jarl Mikalsen, fra Sigerfjord var med og bar på land to kvinner av betjeningen i 20 årsalderen , som var stygt oppbrent. Begge døde under redningsarbeidet. Det ble en grusom opplevelse for den unge soldaten.

Med skuddsalver fra flyene, lå "Lance" med baugen opp under hekken på "Dronningen" for å ta i mot folk, men alle som kunne hoppet i sjøen, og ikke om bord i "Lance". De fryktet for at også "Lance"  ville bli angrepet.
 

En uredd fisker og soldat.

En uredd fisker Per Lund fra Gratangen var sanitetssoldat, en ypperlig svømmer,  sprang over bord.  Flere ganger svømte han til land i det iskalde vannet og klarte å berge mange, fra den visse død, mens sjøen skummet av maskingeværkuler. En person ble skadet i hode av et prosjektil, men han overlevde. Om kvelden kom sanitetsskipet "Eliezer", samt et krigsskip og tok de sårede og døde til Harstad sykehus.

Redningsaksjonen.

En storstilt redningsaksjon med stor fare for egne liv, hindret en ytterligere katastrofe. Ishavskipper og reder Håkon Jensen, Foldvik med sin snurpedory, ca 32 fot lang med 16 hk Marna motor, gikk til "Lance" og ba skipper Joachim Martinsen om at "Dronning Maud" straks måtte slepes fra kaia, ellers ville store verdier, to kaier med brygger full av kostbare fiskeredskaper, to notheng, samt en forretningsgård brenne opp.

Håkon fikk en stålline fra "Lance" og klarte merkverdig nok å feste denne sleperen rundt rorstammen under hekken på "Dronning Maud", mens flyene herjet over båten. Slepet startet for full maskin, men skipet var fast i kaia, og det var helt umulig å få løst den stramme ormlina (landtauet) fra kaipålen.

Per Lund, fikk tak i en øks og klarte å hugge av den stålbelagte mantelen (ormlina). Dermed var "Dronningen" løs og slepet startet, men det stoppet opp igjen grunnet ankret som var droppet. Håkon Jensen sprang hjem, og hentet dynamitt. Fra doryen sin fikk han festet sprengstoffet til ankerkjettingen og sprengte denne av. Slepet gikk da ca. en km. mot en holme nær Foldvik-leira. På grunn av varmen, var det ikke mulig å entre skipet og få satt ut det andre ankret. Det var stor fare for at skipet skulle synke for glasset i koøyene ble knust grunnet varmen, og der kom sjøen inn. Brannen om bord var nå så kraftig, at "Lance" måtte holde god avstand.

Ståltauet fra "Dronning Maud" hadde skåret seg fast i pollerten (festet) om bord i Lance, og det var ikke mulig å få mantelen løs. Dersom "Dronningen" sank, ville den dra "Lance" med til bunns. Da var det maskinsjefen på "Lance", Øivind Hansen, fant en skipsøks mellom noen høyballer. Med denne klarte han å hugge løs mantelen og fikk derved "Lance" fri. Andre enden av stålmantelen er muligens fortsatt fast i rorstammen på "Dronning Maud".   "Lance" avsluttet arbeidet sent på kvelden, og gikk hjem til Årstein i Gratangen.

General Sandvik skriver i sin bok, at senere på dagen (1. mai ?) ble også Gratangsbotn bombet. Feltmagasinet, som den 30. april ble flyttet  fra Sjøvegan til Gratangsbotn, ble truffet. All proviant og furasje (hestefor) ble brent opp. To menn på Moan og en hest ble drept under bombeangrep. Mitraljøseskudd fra fly, traff Bjørklid-gården på Strømsnes. Også hus på Laberg ble truffet av skudd.

 

Referat fra "Skipsrevyen":

"Man var ikke vant med å føre krig her i landet – og dertil lå man under den utrolige enfoldighet, det brukkne geværs politikk. Det hadde så visst ikke manglet på realistiske advarsler, men våre myndigheter var for enfoldig til å ta dem ad notam, og det kunne nesten sammenlignes med mord at byde mannskap opp mot fienden i den stand vårt forsvar befant seg i anno 1940. En slik enfoldighet burde vært straffbar, og flere var dem som foreslo at stille regjeringsmedlemmer fra 1940 til ansvar for deres tåpelige uforstand. Etter at krigen var slutt, - men i fredsrusen i 1945 ble det hele tilgitt."
 

 Øyenvitne.

Hans Erik Mikkelsen (Boya) så fra sitt hjemsted hele angrepet mot "Dronning Maud" Han forteller følgende 10 mai 1999:  1. mai. 1940. "Vi kom fra Sjøvegan med vår båt ”Teistevoll” hvor vi hadde hentet en last med mel. Vi skulle losse en del av dette på ekspedisjonskaia i Foldvik. Det var tysk flyaktivitet i luften, så vi fant det best å forlate kaia. og gå til egen kai ved Teiseberget. Vi så at ”Dronning Maud” kom inn fjorden. Det var tyske fly som kretset over ”Dronning Maud”. Utenfor Teiseberget ble det sluppet 3 bomber som alle gikk i sjøen mellom ”Teistevoll”, som lå ved vår kai og ”Dronning Maud” på tur mot Foldvik

Jeg søkte dekning bak en stor stein i fjæra like ved kaia vår. Etter bombenedslagene, økte ”Dronning Maud” farten inn Foldvik-bukta. De tok en styrbord sving for å få babord side til kaia. Det var to fly i luften. Flyene tok en stor sving mot øst over Labergdalen, og kom så rett mot "Dronning Maud" langskips. Før baugen nådde kaia traff en bombe rett bak skorsteinen, og satte skipet i full brann. Jeg så at ”Lance”, som var kommet over fjorden fra Hesjeberg,  fikk en sleper fast i akterenden, muligens i rorstammen. og startet slepet av det brennende skipet fra kaia for å unngå antennelse av kaiene og bryggene. Det så ut som om de plagdes en del, for det tok litt tid før de fikk båten fra kaia. Jeg kjenner ikke til om de fikk ut ankerjern fra det brennende skipet. 

Litt senere ble det en svak austavind som   førte skipet inn mot kaiene med fare for antennelse. ”Britania”, som også var tilstede, fikk om  kvelden en sleper fast i akterenden på det brennende skipet og slepte det i en bedre posisjon mellom  Foldvikøya og kaiene. Mannskapet på ”Britania” fikk muligens ut et ankerjern slik at skipet ikke igjen kunne drive mot land. ”Britania” fikk også ei trossa fra ”Dronningen” og festet denne i Storøya for at ikke skipet skulle drive av".

Et annet øyenvitne.

En annen, Hans Johansen, Moa,  som reiste i skøytefarten kom hjem dagen etter bombingen, forteller at "han hadde hørt at "Britania" som kom tilstede, hadde festet ei line fra "Dronning Maud" og til land. Skipet begynte å synke med baugen først. En del personer rodde utover i robåter. Baugen på "Dronning Maud" lå nå så lavt i sjøen, at de fra robåtene kunne gå om bord i skipet. En som var sjøvant, fikk ut babord ankerjern for at skipet ikke skulle drive ut av posisjon. Samme mann tok med flaggstangen forut. Flaggstangen hadde merker etter bombesplinter. Baugen fikk ned først så skipet stod nesten vertikalt. Akterenden forsvant sakte ned i sjøen, og det siste de så var flagget å akterstangen. Det var ikke oppbrent".

Kaptein Grundts rapport.

"Dronning Maud synker"

Kapteinen på "Dronning Maud" Edward Mill Grundt sier i sin rapport at det var 2 motorfartøyer som hadde sleper festet til akterskipet, og holdt skipet utpå. Rapporten fortsetter med følgende tekst:

"Man fikk saget av ankerkjettingen, og kl 17 ble det brennende skip slept innover fjorden ca. en kvartmil og landsatt. Kl 22.00 ble "Dronning Mauds" besetning til sammen 32 brakt om bord i et engelsk krigsfartøy, samt 11 hardt sårede, og ført til Harstad, hvortil ankomst straks over midnatt". Så langt rapporten.

Jeg får ikke denne rapporten til å stemme med egne iakttakelser. I det kaoset som oppstod og skytingen fra flyene, var det vanskelig å få akta i detaljer.
 

Nytt angrep mot "Lance"

Neste morgen gikk "Lance" frem til det brennende skipet, som enda var flytende. Kullbeholdningen hadde da tatt så sterk fyr at skipssida var rødglødende. Plutselig kom et tyske fly i lav høyde ned Labergdalen, det tok en sving over Årstein og så med kurs rett mot "Lance". Flyet slapp tre bomber. To traff holmen. Bombekratet vises fortsatt.

Den tredje bomben traff  sjøen så nær "Lance".  at sjøsprut med leirmasser og splinter fra bomben for over båten. Jerndøra til maskinrommet ble blåst av hengslene, og de trodde to mann var blåst over bord, men heldigvis hadde disse søkt dekning nede i kahytten. Maskinsjefen søkte dekning innafor jernkeisingen, mens skipperen stod på brua ubeskyttet.

"Lance" satte for full maskin over fjorden og søkte dekning under Svabergan der sjøen gikk inn en huk i fjellet med dypt vann, og steile berg på begge sider. 3 mann hoppet i livbåten og rodde i land. Flyet kom over på nytt, og i farten hadde de glemt en mann om bord. De måtte hente ham senere. Strømmen tok "Lance" utover et stykke. Da flyet forsvant, rodde alle 4 om bord igjen, og fortsatte med sitt oppdrag.  


Var "Dronning Maud" et hospitalskip?

Før krigen i 1939 hadde Geneve-konvensjonen klare og svært spesifikke bestemmelser om hospitalskip. Skipet måtte oppfylle blant annet følgende krav:

• Være utstyrt for behandling av syke og sårede. D.v.s. operasjonsstuer, sengeposter, apotek m.v. Et flytende hospital.
• Skrog og overbygg skal være kvitmalt, med en rundtgående (ca 0,5 m brei) skarp grønn stripe rundt hele skroget på høyde med hoveddekket.
• På begge sider av skorsteinen skal være malt store tydelige røde kors merker. Røde kors flagget skal være heist.
• Overhode ingen bevæpning – ikke engang til selvforsvar.
• Skipet skal innrapporteres i god tid til Røde Kors som sanitetsskip/hospitalskip.
• Identiteten på skipet skal være bekjentgjort for alle krigførende parter.

Tegning av et hospitalskip

"Dronning Maud" oppfylte ingen av disse kriterier, med unntak av bevæpning. Kommandørkaptein Ole Siem var ansvarshavende for transporten. Han skriver 20. sept. 1975 .

Referat.

"Så godt som forholdene tillot det var skipet utstyrt med de kjennetegn et hospitalskip etter internasjonale regler skal ha, og Røde Kors-flagget var naturligvis heist så det var synlig fra alle retninger. Men det hjalp ikke. De tyske flygere tok ikke hensyn til internasjonale overenskomster, eller de kjente dem ikke. "

Det ser her ut til at det var andre som ikke kjente de internasjonale regler.
 

En innrømmelse.

Ole Siem måtte senere gå mot sin tidligere uttalelse om merkingen av "Dronning Maud" (se forrige avsnitt) da han lettet på sløret i sitt foredrag (i 1989 ?) i Oslo Militære Samfund hvor han sier:

"Vi hadde selvsagt ikke hatt tid og anledning til å få i stand et hospitalskip internasjonalt merket med den grønne stripe, så vi var nødt til å improvisere et sådant".

Det er ikke noe som heter et improvisert hospitalskip.

Tyskerne senket et "hospitalskip" ?

Kommandørkapteinen sa videre at tyske fly senket hospitalskipet "Ariadne" på over 2000 brt. som gikk fra Tromsø 7. juni 1940 med kurs for England.

"Ariadne" var beordret til Tromsø Skibsværft for å innredes til hospitalskip, og merkes i overensstemmende med de internasjonale regler, samt registreres internasjonalt. Som en følge av kapitulasjonen ble skipet  ikke ferdig da 60 dagerskrigen sluttet. For å berge skipet i norske hender, ble det umiddelbart beordret til England. "Ariadne" var verken utstyrt eller registrert som hospitalskip. Det var ikke tid til å få en internasjonal registrering før den umiddelbare avgangen. Regjeringen var jo allerede reist. Skipet forlot det landet der det skulle operere og gikk over til et for tyskerne fiendtlig land, uten klarering.  Det var nok en medvirkende årsak til at skipet ble angrepet og senket.

Korrekt registrerte hospitalskip.

Tyske fly forstyrret ikke hospitalskipene "Asbjørn" og "Eliezer" som gikk i sanitetstjeneste i Sør-Troms. Flyene fløy nært over mastetoppene på disse skipene uten at de ble angrepet. De fløy i et tilfelle så nært at flygeren vinket til mannskapet om bord i "Asbjørn", ifølge uttalelser fra skipperen, Harald Årsand.

Etter slaget i Gratangsbotn den 25. april mot Trønderbataljonen gikk "Asbjørn" til kaia i kampområdet for å hente døde og sårede. Også tyske sanitetsfolk kom om bord med sårede. Norske soldater som kom ned fra fronten, fortalte at tyskerne i noen tilfeller dekket seg under Røde Kors markeringer for å berge seg. Nordmennene var i tvil om de skulle angripe.  Men vi må ikke glemme at noen av våre egne motstandsfolk i topp hemmelighet, kamuflerte seg over fødeavdelingen på norske sykehus, hvor de drev illegal operasjon med radiosendere. Var ikke det også i strid med bestemmelsene? 

Hvor går grensen mellom ansvarlig og uansvarlig behandling av menneskeliv? Ble soldatene lurt?

Kommandørkaptein Ole Siems innrømmelse i foredraget, betyr at Forsvarets ledelse visste at de rekvirerte et troppetransportskip til transport av sanitetskompaniet. "Dronning Maud" kunne ikke på en dag ominnredes og registreres til hospitalskip.

Det ville være umulig å få en registreringsmelding frem til Røde Kors sentralt på så kort tid. Sanitetssoldatene på sin side, stolte på ledelsen, og gikk ombord på et skip, de trodde var et hospitalskip, merket etter internasjonale bestemmelser og beskyttet av Genferkonvensjonen mot fiendtlige angrep.  Ville disse soldatene gått om bord dersom de hadde kjent virkeligheten?

Tragedien ble ikke gransket etter krigen.

De norske myndigheter kjente jo prosedyren da de i begynnelsen av krigen fikk "Asbjørn" og "Eliezer" godkjent som sanitetsskip. Hadde de glemt dette tre uker senere ????

Avdukingen av minnebauta.

Ved avdukingen av minnebauta i Gratangen den 30.juli 1989, sa vedkommende representant for Forsvaret følgende: "Dronning Maud var tydelig merket for transporten av sanitetspersonell og sanitetsmateriell".

Han fortalte så om hvordan skipet var merket og sa videre: "Disse forhold –  merking og bevæpning – skulle gi skip og sanitetspersonell den beskyttelse som Genferkonvesjonen hjemler."

En amatørmessig ledelse.

Det må man ha lov til å si, både med hensyn til kunnskaper om hospitalskip og gjennomføringen av transporten til Gratangen.

Sjefen for San.kp. lege og kaptein Johannes Landmark hadde nok ingen øvelse eller erfaring til den oppgaven han var beordret til.  Transporten var meget dårlig koordinert. Den ble utført på en dag med det beste flyvær en kunne tenke seg, og til feil tid av døgnet, da flyaktiviteten var størst.

De første tegn på en dag med flyaktivitet, var observasjonsfly som kom tidlig på dagen, ofte i stor høye. Ca 2 timer etter kunne vi vente de første bombeflyene. Så var det rolig noen timer før neste besøk kom på ettermiddagen. Det var den vanlige rutinen.

Alle som oppholdt seg i krigssonen kjente tidspunktet for flyenes aktivitet.  Ledelsen burde ha forstått situasjonen, og utsatt transporten til sent på kvelden eller natta. Om natta hadde vi aldri fly over området. De tyske kampflyene kom ofte i lav høyde og fyrte av noen terrorsalver mot beboelseshus, dersom de ikke fant viktigere mål.

Med et skip som var improvisert som hospitalsskip på en amatørmessig måte, og som var oppdaget av tyskerne før avgang, var risikoen for et luftangrep meget stor. Vi som så skipet under fart og hørte flyene, var klar over at noe kom til å skje.  Dersom ledelsen for transporten ikke forsto situasjonens alvor, og den fare de utsatte soldatene for, så var den udugelig for den operasjon den ledet.

Vil Forsvarets sanitet nå korrigere og beklage tabben som kostet 19 uskyldige mennesker livet?

Dette var en tragedie som handlet om menneskeliv. Det er en meget alvorlig sak at Forsvaret sanitet også i ettertid har fastholdt, at skipet var tydelig merket som hospitalskip, motsatt av hva kommandørkaptein Siem sa i det lukkete møte i Oslo Militære Samfund .

Det er sikkert en del gjenlevende deltakere (veteraner) og mange pårørende som fortsatt tror  på usannheten  at "Dronning Maud" var et hospitalskip. Det viser avisinnlegg fra deltakere og pårørende. Bør ikke Forsvarets sanitet nå offentlig erkjenne den historiske virkelighet, og ikke la de berørte og våre etterkommer fremdeles leve med en feilaktig historiebeskrivelse (historieforfalskning).

I denne alvorlige saken har alle pårørende og offentligheten krav på en korrekt historiebeskrivelse. Forsvarets sanitet har slik jeg ser, det moralske ansvar for å gi de berørte en beklagelse for den tabben som ble begått den 1. mai 1940.
 

Brev fra Forsvaret.

6. divisjon har to ganger vist en avvisende holdning til saken (9.september og 8. oktober 1999) De henviser til generalmajor Trygve Sandviks bok om Krigen i Norge 1940: Operasjonene til lands i Nord-Norge --------, bind II, side 26 – 29.

Her står skrevet blant annet følgende i rapport av 5. mai 1940 av sanitetsløytnant S CHR Brynjulfsen (som var med "Dronning Maud". Min tilføyelse.) "Det var heist genferflagg på formasten, og over dekkene anbrakt 4 presenninger som var påmalt store Røde kors merker, som var godt synlig fra luften".

I samme brev viser også Forsvaret til generaladvokat Arne Willy Dahl sin artikkel fra boka "Krigens folkerett" nr 10 side 41, hvor han sier: "Det er ingen tvil om at tyskerne må ha sett de røde korsene---". Hans kilde er Hafsten side 43. Om senkingen av "Dronning Maud".

Det er uten tvil at tyskerne må ha sett Røde Kors merkene, men det ga ingen indikasjon på at "Dronning Maud" var et hospitalskip.

Det er beklagelig at den norske militære sanitetsledelsen ikke kjente bestemmelsene for et hospitalskip, og enda mer beklagelig er det at 6. divisjon som ansvarshavende fortsatt ikke innrømmer fadesen. Det viser liten respekt for de som ofret livet som følge av en uvitenhet.

Forsvarets v/ 6. divisjon ba meg kontakte generaladvokaten for Forsvaret. I sitt svarbrev av 20. januar 2000 med gjenpart til 6. Divisjon, skriver generaladvokaten bl. annet følgende:

"Når det gjelder myndigheters forhold, synes det altså å være på det rene at fartøyet (Min tilføyelse "Dronning Maud") ikke var korrekt merket".
 

Manipulert flagg?

Her vises det foto jeg mottok fra 6. divisjon, (gjengitt nedenfor) av "Dronning Maud" i brann etter angrepet. I formasten på skipet ser vi genferflagget som er strekt ut mot nord og markerer en forholdsvis sterk sydlig vind, på et tidspunkt da det var fullstendig vindstille, sol og skyfri himmel. Fotoet bekrefter at røyken og flammene går vertikalt opp i den stille luften. På orginalfotoet ser vi ikke noe flagg. Det hadde flammene sørget for.

  I masten er det ikke flagg. Det er brent opp.       Hva strekker ut flagget i vindstille? Flagget må være tegnet inn. Av hvem?

                                                                                                                                                       Verken henvisningene til boka eller uttalelsene fra generaladvokaten gir Forsvaret noen dokumentasjon på at "Dronning Maud" var utstyrt og merket som hospitalskip. Dokumentasjonene som foreligger, også foto, forteller at skipet ikke var merket som et hospitalskip. Det er derfor vanskelig å forstå at 6. divisjon fastholder den usanne versjonen.

Det burde være unødvendig å manipulere inn et genferflagg i formasten for å stadfeste identiteten til skipet. Antall genferflagg eller Røke Kors presenninger indikerer ikke på noen måte at skipet var et hospitalskip.
 

"Dronning Maud" i brann ved hjelp av nordmenn på Værnes flyplass.

Uretten. Værnes-affæren ble ikke gransket etter krigen.

Det er helt utrolig at det var Værnes-affæren, som reddet general Dietl fra nederlag til seier på Bjørnfjell, og som kostet livet til mange nordmenn bl. annet ved bombingen av "Dronning Maud". Værnes-affæren ble ikke  tatt rettslig opp etter krigen, mens bagateller ble prioritert  (arrestasjoner av jenter som var sammen med tyskere). Trondheim kommune averterte etter 2000 mann til arbeid på Værnes flyplass, undertegnet av fylkesmannen og ordføreren. Tyskerne påstod at det var nødvendig å få utbedret flyplassen for å beskytte Trondheim (mot hvem?).  Signaturherrene burde forstå at det å beskytte Trondheim bare var tøv og lureri.  Hensikten var å utbedre rullebanen for at de store kamp- og transportflyene kunne nå opp til Narvik.  Bistandsyterne for tyskerne, gikk fri som gode nordmenn, og noen fikk muligens etter krigen sitt deltakerbevis " Norge takker deg for din innsats".

 
Rikskommisaer Terboven takker de 2000 norske
anleggsarbeiderne for hjelpen til å vinne krigen på Narvik-fronten.

 
Judaspenger utbetales

Svikerne fester etter seieren

Den norske hærledelsen kjente ikke til at det var nordmenn som gjorde det mulig for tyske fly å nå frem til Narvik-fronten.

 

Skip senket i Gratangen.

Terrorangrepene mot mål  i Gratangen den samme dagen førte til at  kaianlegget i Gratangsbotn ble skadet  og fire skip senket i fjorden:  Lokalruteskipet "Bjarkøy" ved kaia i Elvenes (Gratangsbotn), en armert tråler ,Melbourne, ved Årsteinlia.  Båten kom som britisk tråler til Harstad i 1938 og drev fiske frem til 1940. Det var  allerede da montert våpenfundamentert på dekk. Britene tok britene båten i  sin tjeneste.  Etter krigen i 1945 ble den tatt opp av tyske dykkere under ledelse av havnefogden i Harstad, Bach. Båten ble reparert og solgt til Kristiansund under navnet ”Hallstein”. En annen fraktbåt, "Astafjord" ble truffet av en bombe og kjørte i land i nærheten  av Arnt Nilsa kaia på Laberg.

Astrup Nilssen

Kilder: Øyenvitner, dokumenter, foto, deltakere og egne opplevelser.